Hyperbole and a Half: Unfortunate Situations, Flawed Coping Mechanisms, Mayhem, and Other Things That Happened
Allie Brosh
Touchstone, 2013

Rose skrev tidligere i uken om bokblogging, at du må komme deg ut i verden. Og ikke tro at det gjelder bare bokblogging, du bør få med deg en god del mer. Hyperbole and a Half er kjent som en av verdens beste tegneserieblogger. Ja, jeg tror jeg må si «en av verdens beste blogger». Allie Brosh skriver og tegner selvutleverende, festlig og ikke minst til tider dønn seriøst. Bloggen var først og fremst aktiv i 2009 og 2010, men det har kommet innlegg også de siste årene som er verdt å få med seg (mer om det senere.)

I 2013 laget Brosh bok av det hele, og nå har jeg lest den. Og før vi går videre må du nesten skjønne hva vi snakker om. Jeg kunne hatt handlingsreferat, men det trenger vi ikke denne gangen! Sympatisk nok kan du lese hele kapitler i sin opprinnelige bloggform. En av mine favoritter er «Party«, der Allie forteller en barndomshistorie om en bedøvelse etter en tannoperasjon. En annen fin en (som er så internettkjent at den har laget sitt eget meme) er «This Is Why I’ll Never Be An Adult«, der vi får vite hva som skjer hvis du prøver å gjøre alt for mye på en gang.

responsibility12(alternate)Hei, velkommen tilbake, jeg beklager at du forsvant fire timer inne på en tegneserieblogg. Det er sånt som skjer. Tro meg.

Så, nå som du har lest hele bloggen tenker du sikkert: «Hvorfor skal jeg kjøpe boken? Jeg får jo bloggen gratis!», og det tenkte også jeg, til jeg plutselig hadde kjøpt boken. Og så leste jeg, og så koste jeg meg så ellevilt. Allie Brosh har nyskrevet/tegnet kapitler til boken, og de er for det første verdt kjøpet. For det andre – og dette var litt overraskende for meg: formatet gjør noe med det du leser. Jeg har lest mange av kapitlene før, men det var ikke før jeg fikk dem i denne rekkefølgen at jeg så noen store handlingslinjer i fortellingene: Det er for eksempel helt påfallende hvordan Allie Brosh såvidt klarer å holde seg selv på beina (se fortellingene jeg tidligere lenket til), samtidig som hun holder et voldsomt regime for hundene sine. Selv klarer hun knapt å ta telefonen, mens hun forventer at hundene skal ha overmenneskelige egenskaper. Det blir kanskje ikke morsommere enn bloggen med dette aspektet, det blir kanskje egentlig litt tristere. Men jeg liker det – det viser en dybde i tegneseriene jeg ikke hadde tenkt over før.

Og det er det triste som gjør Hyperbole and a Half så veldig bra. Hun har skrevet og tegnet så fantastisk om depresjon at det gjør vondt mens du ler. Les Adventures in Depression og ikke minst Depression Part Two. Jeg tror ikke noe annet har fått meg til å se det absurde og fortvilte i depresjon før. Jeg skjønner ikke at et sort hull kan beskrives best i paint-tegninger.

Some people have a legitimate reason to feel depressed, but not me. I just woke up one day feeling sad and helpless for absolutely no reason.

Så hvis det er latter og overraskende fortellinger du er ute etter – finn frem Hyperbole and and a Half, enten i bokform eller bloggform. Gjør det samme hvis du er ute etter en god fortelling fra samtiden du lever i, i samtidens språk. Koz og klemz!