I anledning musikkuka har vi fått med oss en gjesteblogger. 
Pernille Bruvik Westberg bor i Oslo og jobber på Deichmanske bibliotek. Hun liker Bruce Springsteen, Stefan Zweig og yatzy, og i dette innlegget forteller hun om sin uforbeholdne kjærlighet til Spencer Krug. Enjoy!

 

Hjemme hos oss kaller vi ham bare Spence.

Spencer Krug er en 37 år gammel musiker og låtskriver fra Canada, som jeg også liker å kalle mannen i mitt liv. Han har spilt i en rekke forskjellige band, og er kanskje mest kjent for Wolf Parade. For tiden lager han musikk med sitt soloprosjekt Moonface, hvor de siste to utgivelsene har bestått nesten utelukkende av akustisk piano og vokal.

Det er mye som kan både sies og skrives om språket hans, om bruken av metaforer, ordspill, rim og språklige bilder. Man kunne sikkert skrevet dyptgående analyser om de mange møtene med horer, slanger, fugler og hav i tekstene hans. Men det jeg ønsker å gjøre her, er bare å nevne noen av mine favorittsetninger, i håp om at det inspirerer noen til å sette seg ned og lytte til noen av sangene hans, eventuelt bare lese tekstene. Det er mer enn nok magi der.

Jeg spurte en venn som kjenner til min kjærlighet til Spencer hva han trodde det var med tekstene til Spencer som gjorde Spencer til Spencer. Det første han kom på var hvordan han ofte bruker mange ord til å uttale seg om enkle ting på en komplisert måte. Som på den ti minutter lange “Daughter of a Dove” fra høstens Moonface EP, City Wrecker synger han eksempelvis på en noe desperat måte at “I’ve been operating under the impression that that’s okay”. Pianospillingen er vakker og syngingen intens, og man blir fort revet med før man tenker seg om og innser at det der hadde han ikke trengt så mange ord for å si. Jeg elsker det.

Et annet eksempel er sangen ”Are You Swimming In Her Pools?”, utgitt med Swan Lake, et band han spilte i sammen med blant annet Dan Bejar fra Destroyer og Carey Mercer fra Frog Eyes. Spencer synger langt og innviklet om smilerynker:

 

How does she fucking know how the lines that appear around your eyes when you are smiling are revered for the way in which they always reappear

Min favoritt-kjærlighetserklæring noensinne befinner seg på det forrige Moonface albumet, Julia With Blue Jeans On. På åpningssporet synger han rent og sårt:

 

I am a lamb when I recall how I asked you where you want to be buried

And you asked me the name of the town where I was born

Det tok litt tid før jeg skjønte betydningen av teksten. En venn av meg hadde ikke fått med seg hva han egentlig sa før jeg holdt en tale og erklærte hvor mye jeg elsket akkurat den setningen. Og dette er en som har hørt ekstremt mye på Spencer. Som i den beste litteraturen er det mange lag her, dobbeltbetydninger og ordspill.

På Julia With Blue Jeans On finner man også sangen ”Your Chariot Awaits”, som en småberuset undertegnede prøvde å få han til å spille to ganger sist han holdt konsert i Oslo (“You know I can’t do that,” sa han til meg etterpå). Sangen er en ganske rolig ballade, men mot slutten av sangen, etter et tårefremkallende pianospill og myk synging, tar det seg opp og han småroper:

 

I need something beautiful to carry, and you’re all I care about babe

Bruken av ordene “carry” og “care” etter hverandre er så enkel, banal nesten. Men det er så effektivt. Selv i en så klisjéfylt kontekst. Det gjør noe med meg.

Spencer er en ordsmed av dimensjoner. Han har sitater som det gjør meg fysisk vondt å høre på. Det er setninger jeg har hørt uttallige ganger over ganske mange år som jeg fortsatt må ta meg til brystet når jeg hører. Som på “A Day in the Graveyard II” fra en tidlig Sunset Rubdown EP, hvor han med sår stemme og lo-fi lyd nesten mumler:

 

Oh, if you could make another one of you, then you wouldn’t give the other one to me

Det er så fælt. Det er så brutalt.

Andre sitater er bare lite forutsigbare, og skaper mektige bilder av den grunn, som på Sunset Rubdown sin “Us Ones In Between”:

 

And I’ve heard of creatures who eat their babies

I wonder if they stop to think about the taste.

I ”All Fires”, min favorittsang av Swan Lake, så synger Spencer om en oversvømmelse. De tusen menneskene i vannet finner trebiter som kan redde dem. Så synger han et enkelt, lite rim:

 

Five hundred pieces means

Five hundred float

One thousand people means

Five hundred don’t

Hvorfor jeg får frysninger over hele kroppen og tårer i øynene sier seg vel selv her.

Noe annet som er veldig givende med å være en fan av Spencer Krug er at det er temaer og ord og setninger som går igjen i hele hans karriere, i alle hans band. Plutselig hører man ham si et eller annet som henspiller til en sang fra mange år tilbake, og det er en så deilig følelse når man tar referansen. Og det er et virkemiddel som gjør at man føler man virkelig forstår gode, gamle Spence. Som på åpningssporet til Moonface-albumet Organ Music Not Vibraphone Like I’d Hoped hvor han synger “Or the terrible glimpse of a shark, within your idiot heart” som da kan referere til sangen ”Idiot Heart” som befinner seg på Sunset Rubdown sitt siste album, Dragonslayer.

Eller når han på tidligere nevnte Sunset Rubdown sang ”Us Ones In Between” fra 2006 synger ”Don’t pull your hair out, I won’t pull my hair out” bare et år etter han skråler smådesperat i en Wolf Parade sang:

Until then don’t tear your hair out. I won’t tear it out if you don’t.

Jeg kan også trekke frem et mer subtilt eksempel, som på Wolf Parade sangen ”Oh you, Old thing” hvor Spence spør:

 

Who’ll put your lilies in a vase, when all the good men have had their daughters, and all the other men have fallen with daisies?

Det var først for et par dager siden at jeg faktisk kom over dette, og tenkte naturligvis med en gang på tidligere nevnte mesterverk “Daughter of a Dove”:

 

When all of your heroes have had their sons

And all your heroes have had their daughters

And all of your heroes have left you

And all you have left is all of this water

Jeg vil avslutte saken med noen setninger fra – hands down – den fineste sangen i verden, som i tillegg har den fineste tittelen. Sunset Rubdown sin “Shut Up I Am Dreaming of Places Where Places Where Lovers are Wings”. Bildene han skaper er så vakre, så fjerne, så udefinerbare:

 

He wants to send you drawings

Drawings of men with faithful hands

They will make such good boyfriends

He wants to tell you stories

Stories of boys who stomped their feet saying,

“Shut – shut up I am dreaming of places

Where lovers have wings.»

Latest posts by Gjesteblogger (see all)