Jeg mener at bøker og tegneserier, for alle deres likehetstrekk, er to ganske forskjellige medier. Begge kan plasseres under litteraturbanneret, men å flytte en fortelling fra det ene til det andre er sjeldent en god ide. Tegneserier er et visuelt medium, og fungerer best når bildene står på egne ben. Likevel er det en stadig strøm av bok til tegneseire adaptasjoner, ofte med ganske grusomme konsekvenser. Man er nesten alltid bedre tjent med å lese boken. Heldigvis er det et par unntak som er lesbare som selvstendige verk.

Enders Spill har jeg anmeldt her allerede, men tegneserieversjonen bringer liv til Kampskolen på en måte jeg ikke trodde var mulig. Cards teknologibeskrivelser er vage nok til ikke å virke for daterte i boka, men Pasqual Ferry gjør en god jobb i å overføre dem til bilde på en realistisk måte. Tegneserien gir også mulighet til å utbrodere en del sidefortellinger som Card bare berører lett i boken, for her kan tegneserien dekke et kapittel med kun en side. Ikke minst viser serien hvor unge hovedpersonene faktisk er, noe mann lett glemmer mens boken går sin gang. Dette gir en del scener fra et ekstra trøkk, for det kan være vanskelig å se for seg hvordan en blodig slåsskamp mellom 9-åringer ser ut. Tegneserien dekker ikke over mer enn nødvendig, og resultatet er både grotesk og fascinerende.

The Hedge Knight er en novelle av den fremste blant moderne forfattere av fantastisk litteratur, George R.R. Martin. Novellen omhandler en omreisende ridder som skal delta i en turnering, og fungerer som en introduksjon og et bakteppe til den glimrende bokserien A Song of Ice and Fire, Martins magiske versjon av de engelske rosekrigene. Her snakker vi beinhard realisme satt i uromantisk middelalder. Som tegneserie fungerer fortellingen overraskende bra, og selv om streken kanskje er litt vel ren for min smak så er dette er god versjon av novellen. Martins fortellinger er så detaljfokuserte at selv et visuelt medium får problemer med å korte dem ned. Gleder meg som en unge til TV-serien kommer neste år.

Beveger vi oss til mer hjemlige trakter finner vi enda en novelle med vellykket konvertering til billedform i Den svarte katten, skrevet av Edgar Allen Poe og adaptert av Steffen Kverneland. Kverneland er en eminent norsk tegner kjent fra blant annet Kanon, og mesteren av amerikanske grøssere trenger strengt tatt ingen introduksjon. Fortellingen er ført til bilde med mesterlig hånd av Kvernland og beholder, om ikke ekspanderer, på Poes opprinnelig urovekkende fortelling. Grøssere er på mange måter svært vanskelig å føre over til bilder, for vi er gode til å skremme oss selv uten hjelp, men her lykkes det med glans.

Til sist vil jeg likevel hevde at boka er bedre. Som med film er en god adaptasjon for det meste bare en blek kopi av de bildene man selv kan lage i hode når man leser. Det er det vel lite som kan sammenliknes med.