eldorado680«Et unikt nytt sted for publikum». «Vårt konsept er med på å forlenge den enkelte boks levetid, som igjen vil opprettholde bredden og øke mangfoldet». Slik beskriver Eldorado bokhandel seg selv.  Konseptet er like enkelt som det er genialt: hvert forlag kjøper seg plass i bokhandelen, og der kan de selge hva de vil. Det høres jo flott ut, og jeg hadde skyhøye forventninger da jeg gikk inn i fremtidens bokhandel. Førsteinntrykket var bra. Et nydelig lokale og 102 tonn bøker. Og så begynte nedturen, gjengitt under i listeform.

1) Det er et forvirrende lokale for oss som har like god retningssans som et papirfly. Jeg gikk meg bort to ganger, men jeg er villig til å overse dette. For jeg vet jo at det bare er meg, og at andre sikkert finner lett frem mellom forlagene.

2) Det er vanskelig å finne frem til det man vil ha. Dette er ikke min skyld, men konseptets. Jeg var i sakprosahumør, og var på leting etter det. Det tok motet fra meg da jeg forsto at da måtte jeg gå innom hvert forlag, lete frem sakprosaen, huske på hvilken jeg likte fra hvert forlag, bestemme meg for hvilken bok jeg ville ha og så traske tilbake til det aktuelle forlaget. For når man er student, har man ikke råd til å kjøpe alle bøkene man har lyst på. Det ble ikke en sakprosabok på meg, men jeg fant en vanntett Bibel. Jeg visste ikke at noen der ute har tenkt «åh, skulle ønske jeg hadde en vanntett Bibel. Da kunne jeg hatt den med meg på tur i skogen og i Bergen», men det har noen gjort. Bredde og mangfold for alle penga.

3) Et premiss for å handle bøker på Eldorado er at man vet hva de forskjellige forlagene har utgitt. Ikke alle får nyhetsbrev fra forlagene og leser katalogene. Så hvordan har «kvinnen i gata» oversikt nok til å finne bøkene hun leter etter? Bokhandelen krever at folk bruker mye tid der inne, og det er mangelvare i vår tid.

4) Eldorado tar visst sikte på å være et sted hvor man kan sette seg ned og prate. Det er derfor plassert bord og stoler i noen av forlagenes område. Jeg snublet inn i et foretningsmøte da jeg skulle sjekke ut Pax’ hyller. Jeg har lært at man ikke skal forstyrre folk midt i et møte, så det ble ingen bok fra Pax på meg. Dessuten var det ikke nok plass mellom stolryggene og bokhyllene til å se på bøker uten å invadere andres personlige sone. Intensjonen er vel ikke at høflige mennesker skal vente på å få se på bøker til noen er ferdige med møtet sitt? Meningen må jo være at kundene skal kjøpe så mye som mulig, ikke stå med lua i hånda og vente på tur.

5) Det ansatte kalles verter og vertinner og går med svarte klær med forkle. Jeg vet ikke helt hvorfor de synes at det var en god idé, men jeg synes at det er tåpelig. Det blir for påtatt.

I sum er jeg lite imponert. Heldigvis har jeg andre fine bokbutikker rundt om i byen der jeg  finner boka jeg vil ha uten mye styr og en nettbutikk som skriver e-poster på rim for å få meg tilbake. Så da kan jeg fint leve uten de som prøver å selge meg keiserens nye klær.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)