Bilde: Beowulf Sheehan

 

På en måte er tematikken i The Idiot av Elif Batuman den samme som i Dostojevskijs, hvordan være menneske og hvordan passe inn i et allerede eksisterende samfunn. Selin er førsteårsstudent på Harvard og tar blant annet fag i litteraturvitenskap og russisk. Handlingen i boken er tett knyttet til refleksjoner rundt kommunikasjon og språk. «Er det vi som former språket, eller er det språket som former oss?» blir ikke relevant bare på studiet, men også i personlige relasjoner. Måten vi snakker sammen på er kanskje viktigere enn vi tror og teknologiske nyvinninger kan gjøre dette enklere på mange måter, men kanskje også mer komplisert. The Idiot er satt i 1995, hvor e-post er relativt nytt og bare primitive former for internettstalking er mulig. Likevel er mye av problematikken overførbar til en hverdag med sosiale medier, hvor vi lett har tilgang på mye informasjon uten at dette nødvendigvis fører til at vi får et riktigere bilde av virkeligheten.

I boken blir studietiden portrettert som en periode med aktiv søken etter å finne ut hvordan verden henger sammen, samtidig som man forsøker finne sin plass i et sosialt fellesskap. Universitetet er den perfekte settingen for å prøve ut forskjellige tanker og teorier. Batuman legger inn referanser til klassisk litteratur, psykologi og andre akademiske felter med en lekenhet som er langt borte fra å virke pretensiøst. Det blir naturlig å ta stilling til store navn og verker, og bruke dem som springbrett til egen refleksjon. Det er også fint at Selin ikke er redd for å være uenig med etablerte tenkere og forfattere, noen ganger gjør hun til og med litt narr av klassikerne hun ikke liker. Selin tør også innrømme når hun ikke forstår en forfatter, Dostovjevskji blant annet, gjør henne trøtt og flau. Mye fordi hun ikke skjønner seg på Raskolnikovs indre kamp i Forbrytelse og Straff. Hun er ikke en av dem som forsøker å virke smartere enn hun er, noe som får henne til å fremstå som ganske smart. Selin ligner fyrst Mysjkin i det å ville forstå det essensielle ved virkeligheten og hun tør være ærlig. Hun vil ikke studere bare for å få gode karakterer. Selin kritiserer professorene sine for å ofte snakke om ting som er uviktige, og liker ikke at det blir ansett som naivt å snakke om de mer fundamentale spørsmålene. Som at de ikke vil snakke om hvorfor Anna Karenina døde, men er heller interessert i å analysere romanen i henhold til landbrukspolitikken i Russland på 1800-tallet.

Behovet for å forstå, har mange paralleller. Selin forsøker å lære seg russisk og blir samtidig betatt av matematikkstudenten Ivan. Han studerer noe hun ikke engang kan lese. Matte på det nivået er vanskelig for utenforstående å forstå, men hun prøver for det. Ivan er dessuten fra Ungarn og har en annen kulturell tilhørighet, som noen ganger blir et tema. Selv er Selin amerikansk med foreldre fra Tyrika. Hun bruker gjentatte ganger lingvistiske refleksjoner til å sammenligne kulturer, men det flerkulturelle blir liggende i bakgrunnen. Jeg har ikke inntrykk av at Selin selv søker etter en nasjonal identitet. Hun bruker heller forskjellige erfaringer til å se forskjellige sider ved virkeligheten og menneskene hun møter, som går på tvers av landegrenser.

For å bli bedre kjent med Ivan, sender Selin ham en e-post. Han svarer og de får en god tone, men samtidig er samtalen kontrollert og gjennomtenkt. Det blir et tydelig skille mellom hvordan de kommuniserer ansikt til ansikt og hvordan de kommuniserer på nett, som fører til nye teoretiske spørsmål. Er en samtale ansikt til ansikt mer «virkelig» enn en brevveksling? Frykten for det trivielle i hverdagen, gjør at de i starten foretrekker det skrevne. For dem er det skrivne mer ærlig og intenst. Men er ikke den vi er som person også hvordan vi spontant reagerer på den andre? Kan en relasjon eksistere uten det?

I en scene hos psykologen diskuterer de om Ivan i det hele tatt eksisterer. Hva om Selin er forelsket i en illusjon? Hva om hun selv har fylt inn det som ligger mellom linjene? Også en venninne hinter om at, på grunn av Selins personlighet, er hun og Ivan kapable til å dikte opp en romanse som ikke nødvendigvis er virkelig. Ivan, fordi han er kynisk, som venninnen sier er en nødvendig konsekvens av å studere matematikk. Og Selin fordi hun ikke forholder seg til virkeligheten, sånn egentlig. Språket, for Selin, er et selvbærende system som ikke peker på noe utenfor seg selv. Og hvordan fungerer da en forelskelse basert på e-post? Det viser seg dessuten at Ivan er sympatisk til Raskolnikov og forstår godt irritasjonen over gamle damer. Så kanskje han er ganske kynisk. Han innrømmer i hvert fall å ha tatt mindre hensyn til Selins følelser, på grunn av at han i det siste, har lest en hel del om eksistensialisme. The Idiot er en morsom bok og kommer ofte med slike spark til kjente retninger innen akademia. Batuman virker opptatt av teori, men kanskje enda mer opptatt av sammenhengen mellom teori og realitet.

Tankene til Selin, som både er i harmoni og konflikt med den ytre handlingen, er med på å skape en spenning som holder seg gjennom hele boken. Selv om den handler om en ung student er heldigvis ikke The Idiot verken en typisk young adult eller en oppbrukt coming of age-story. Tematikken og problematikken, som en annen forfatter kanskje ville skrevet frem mer dramatisk, er istedenfor elegant, subtilt og morsomt beskrevet. I tillegg har den dessuten en ettersmak av alvor, og en påminnelse om at å utforske virkeligheten ikke kun er noe unge studenter burde bruke tid på.

Linda Therese Utstøl

Bor i Oslo og tar en master i Europeisk kultur på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)