Det begynte først med Susan Cain og farsotten Stille, som i løpet av et par varme vintre gjorde alle ekstroverte til introverte, og introverte slo ut håret og ble nesten plagsomt ekstroverte i sin introverthet. Nei, ble det nye ja, og hysj ble det nye halloo! Og så, etter at de introverte kom ut av skapet og de ekstroverte gikk i frø, skulle alle, ja, absolutt alle få alle andre til å legge fra seg skjermene, de flate, papirsmå og, de små lommebokstore, sånn at vi kunne komme i kontakt med oss selv igjen.

Stillhet og avkoblethet (som ikke må forveksles med avkobling) ble de to store honnørordene. Og der, ja der, midt i veikrysset mellom de to trendene, sto Erling Kagge klar – Norges fremste introverte eventyrer med ekstrovert eksponeringsbehov så det gjallet mellom fjellveggene han hadde besteget. Boken, som jeg nettopp har lest, og som jeg koste med med å lese, het Stillhet i støyens tid. Paradoksalt nok. For makan til støy på andres vegne er det lenge siden jeg har vært borti, ja omtrent så lenge som sist jeg var på Twitter for et par timer siden og leste alle tweetene fra folk som er sååå lei av mobilstøyen og skjermsuget rundt oss at alle vi andre, ikke de, men alle vi andre, må legge vekk skjermene våre og finne tilbake til det virkelige livet. Stillhet, og avkoblethet. Der nemlig, der, på et litt godt skjult sted, fins det nemlig et lite punkt, så anselig og lite at ingen merker det, men ja et punkt, som er DEG. Og MEG. Og ALLE SAMMEN. Med det punktet, dere, skal vi erobre verden!* Bare vi kan koble av.

Det er dette Stillhet i støyens tid handler om. Eller skal handle om. Men den handler egentlig ikke om det. Den forteller om da Erling Silent Kagge gikk fra iskanten til polpunktet, om hvor irriterende det var å komme fram og oppleve andre mennesker. Eller om da han sammen med en … venn?… gikk New Yorks kloakksystem på kryss og tvers for å oppdage et eller annet – kanskje oppmerksomhet (?), eller om da han lurte seg, gal som han var, veldig modig og tøff, opp på brohodet av Brooklyn Bridge, helt ulovlig, og kikket ned på livet på broen, hvor alt var langt vekke, og det var helt stille, og han følte mestring, og kunne se alt der nede på en måte som gir perspektiv, og ja. Magisk. For ikke å si om hvor irriterende kidza hans er, som alltid er på, men etter at han snakka med de kanskje forsto litt hvor viktig det var å koble seg av igjen.

Altså: Stillhet i støyes tidsalder handler – ikke om stillhet, men om Erling Kagge, og om hvor ekstremt dyktig han er til å hive seg på ulike trender og få det til å framstå som motkultur, og skape støy rundt det, slik at en stakkar leser nesten blir ør. Det er nesten så jeg får lyst til å si: Hysj, Erling Kagge: Ikke bråk sånn. Men merk deg dette:  Bare nesten. Fordi det er gøy å lese om Erling Kagge. Han har noen friske fraspark, og han skriver kloke ting innimellom. Eller, han sier de samme kloke tingene som vi sier alle sammen hver eneste dag, men fordi det er Erling Kagge, blir det litt friskere, og litt morsommere.

Nå skal jeg på Twitter. Og: Les boken! Den tar en flytur å lese.

For ordens skyld: Jeg liker Erling Kagge. Han snakker om ting. Og så gjør han det. Og så skriver han om det – alltid morsomt og engasjerende. Bøkene hans er morsomme, enkle og overfladiske, og det han skriver er så lite originalt at det nesten blir originalt. Og det er jo ganske kult. Eller hva?

Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute.
Kagge forlag: Denne utgaven paperback 2017.

*For de beleste blant dere: Dette er en nesten nøyaktig omskriving av Søren Kierkegaards nesten nøyaktige omskriving av Archimedes utsagn om å gi meg et fast punkt så skal jeg bevege verden.

 

 

LagreLagre

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)