Jeg vimer ofte rundt på Torshov filial og hamstrer bøker.

– Nei men hei, sier bibliotekarene når jeg lesser opp stablene.

– Disse skal leveres. Og disse skal lånes. Og denne vil jeg ha fornyet, for jeg har allerede fornyet den selv tre ganger på nettet. Og denne fant jeg et helt annet sted enn der den skal være. Og så skal jeg hente to bøker.

I forrige uke gikk jeg inn på Majorstuen filial – gamlebiblioteket fra den gangen jeg fortsatt befant meg vest for elven – og til min store fryd stod det enorme låneautomater der. Scmækk, schmækk, schmækk hadde jeg klart å levere tre av fem bøker. Og med litt knoting klarte jeg å låne to også.

Fremtiden er her, tenkte jeg. Nå blir det bra. Slutt på elleville køer og sikkert slitne bibliotekarer. Nå skal de få bruke tiden sin på andre ting enn scanning!

Da jeg hadde lest En dag og Jag är din flickvän nu, slo det meg at ingen hadde sett meg låne bøkene. Og hvertfall ikke kommentert det. Jeg følte meg nesten litt snytt! Heldigvis, tilbake igjen på Torshov filial da jeg leverte bøkene i dag, var det et menneske som løftet opp alle bøkene og smilte til meg.

– Uuuuuuh! sa jeg til den lille listen personalet hadde laget over hvilke bøker de leste akkurat nå.

– Det der var smart!

Jeg er nemlig såpass dum at jeg ikke spør bibliotekarene om hjelp, men jeg plukker alltid med meg bøkene de har stilt opp rett foran nesen på meg. Jeg har ikke vett til å gå bort til en infoskranke, men jeg fryder meg over alle kommentarer fra bibliotekarer. For bøker er ikke bare en vanlig vare, som dette kommentarfeltet vil ha oss til å tro, og bibliotekarer hjelper oss å finne veien. Husker dere ikke Mrs. Phelps, bibliotekaren i Roald Dahls Matilda, som titter over brillekanten og viser Matilda veien?

Jeg blir kanskje en hodeløs luditt når jeg ikke vil effektivisere utlånet mitt. Men jeg opplever sjelden køer på biblioteket. Jeg opplever derimot ofte bibliotekarer som foreslår, dytter i riktig retning og vet mye mer enn en låneautomat. Eller et helt Chess-bibliotek.