Hvordan stanse tiden? Ved å skaffe deg Matt Haigs How to stop Time, ikke-eksisterende på norsk, men svært så omtalt på de britiske øyer. Egentlig en merkelig kombinasjon, siden det aller meste som gjør det bra på bokmarkedet i det enn så lenge forente kongedømmet raskt finner bein å gå på hos norske skjønnlitterære oversettere.

Ikke-eksisterende på norsk med unntak av barnebøkene Gutten som ble Julenissen, Jenta som reddet julen, og Grunner til å leve videre, men i England får Matt Haig varme omtaler for bøkene The Humans, Reasons to Stay Alive, Notes on a Nervous Planet og altså denne fabelaktige, tidsstoppende og tidsflyvende How to stop Time.

Vi befinner oss her og nå i London. Tom Hazard er lærer på en ungdomsskole, hvor også Camille uten etternavn jobber. Tom blir sjarmert av Camille, og en form for vrien kjærlighet oppstår, av den typen hvor begge har fanget den andres sommerfugler, men ingen er i stand til å slippe de fri. Hvorfor det er et problem? Tom er med i en forening med navn The Albatross Society, og de har én hovedregel som er en forutsetning for at medlemmene skal kunne leve gode liv: De må ikke bli forelsket, det verste som kan skje de er å knytte seg til andre mennesker.

Tom har nemlig en tilstand, eller diagnose om du vil, som heter anageria, eller sakte elding. Tom er født i Frankrike i 1581, og har levd i over 400 år. Fremdeles ser han ut som en 40-åring, og skal kunne leve århundrer videre. Anageria gjør det vanskelig for ham å omgås andre mennesker over lengre tid – åtte år er grensen, ifølge albaene – og det er livsfarlig ikke bare for Tom og hans med-diagnostiserte, men også for de menneskene som står nær ham. Mennesket har en evne til å demonisere det som ikke passer inn i A4-formatet, hans mor blir beskyldt for å være heks, og overlever ikke vannprøven, den testen alle som er mistenkte for å være hekser må gå gjennom. Lever de, blir de brent på bålet som hekser, drukner de, er de vanlige mennesker. Tom forelsker seg i Rose og får datteren Marion. For å gi sin kone og datter en sjanse for ikke å lide samme skjebne som moren, må Tom forlate de, og i århundrene som kommer, består livet hans i stadige ankomster og avreiser, korte perioder med relativt normale liv verden rundt, i Sydhavet, i Skottland, i USA, i England, mens han leter etter Marion, som han har oppdaget har samme tilstand som ham selv – helt til han på slutten av 1800-tallet kommer i kontakt med albatrossene, hvis oppgave er å beskytte alle som lider av diagnosen mot omverdenen, som er svært interessert i de, av frykt, av nyfikenhet, eller for å forske på de for å kunne dra nytte av deres medfødte defekt. De neste hundre årene er Toms jobb å følge opp albaer som ikke er medlemmer og tilby beskyttelse … eller i noen tilfeller sørge for at de aldri blir oppdaget. Å bli oppdaget er en enorm risiko for albuene. Derfor er kjærlighet uaktuelt.

Så møter Tom altså Camille på lærerrommet i London. Historien veksler mellom kampen mot kjærligheten i London og tilbakeblikk på episoder i Toms liv. Han spiller lutt i orkesteret til William Shakespeare på The Globe, han seiler med James Cook i Sydhavet, han møter F. Scott Fitzgerald på et hotell i Paris, mens han hele tiden må kjempe med innsikten i at han ikke kan knytte seg til folk – år etter år etter år må han frasi seg muligheten for å elske og bli elsket. Samtidig leter Tom uten hell etter datteren sin. 

Matt Haig, britisk forfatter som vokser seg stor i hjemlandet.

Tom får det vi andre drømmer om – å få leve et uanstendig langt liv, men hva er det livet verdt hvis du ikke får lov til å elske? Boken gir et svar, men jeg kan ikke nevne det for ikke å spoile historien for leseren. Men jeg kan avsløre at boken etterhvert nærmest blir kierkegaardsk i sitt innhold, og de som kjenner Kierkegaard vet at øyeblikket spiller en viktig rolle.

Og mens jeg leser boken skjer det noe merkelig, som det er sjelden jeg opplever når jeg leser bøker lenger. Omgivelsene forsvinner, tiden står stille, og jeg er bare helt og fullt til stede i den fabelaktige fortellingen med det krystallklare og sildrende svale språket. Tiden stopper i noen timer, men samtidig flyr den av gårde, og selv om jeg har brukt noen uker på å lese boken, så fløy tiden, og det er nesten så jeg ikke klarer skjelne når jeg begynte å lese boken og når jeg ble ferdig. How to stop Time stanset tiden for meg, og den fikk tre uker til å virke som en dag. Hvis du vil oppleve et tidsvarp, anbefaler jeg denne boken på det aller, aller sterkeste. 

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)