Where'd you go, BernadetteMaria Semple
Where’d you go, Bernadette?
Kindle-utgave, 2012
(oversatt til norsk 2014: «Hvor ble du av, Bernadette», Bastion forlag)

Jeg har aldri vært så sur på en e-bok før. 88 prosent hadde jeg lest, og bladde forventningsfullt videre. Hva sto det der?

Acknowledgements.

I en vanlig bok opplever du aldri det, at du blar om og plutselig er ikke boken der. Jeg elsker e-bokens hendighet. Dette derimot…

Men den gav seg på topp, det skal du ikke være i tvil om. Where’d you go, Bernadette er egentlig en farse. Vi har rare personer som forsvinner inn og ut av dører, hull i gjerder, baderomsvinduer og Antarktis.Vi har en persongalleri med sprø personer i rare relasjoner. Jeg burde sikkert presentere personene for deg, men ved å skrive «øvre middelklassefamilie i dagens Seattle, mor, far, tenåring og hund» høres det drittkjedelig ut og jeg ville i alle fall ikke lest det. Så derfor får du ikke vite det. I stedet får du et bedre sitat fra boken enn «Acknowledgements»:

Down here, you’re either an Amundsen guy, a Shackleton guy, or a Scott guy. Amundsen was the first to reach the Pole, but he did it by feeding dogs to dogs, which makes Amundsen the Michael Vick of polar explorers: you can like him, but keep it to yourself, or you’ll end up getting into arguments with a bunch of fanatics. Shackleton is the Charles Barkley of the bunch: he’s a legend, all-star personality, but there’s the asterisk that he never reached the Pole, i.e. won a championship. How this turned into a sports analogy, I don’t know. Finally, there’s Captain Scott, canonized for his failure, and to this day never fully embraced because he was terrible with people. He has my vote, you understand.

Men hva handler den egentlig om? Jeg skal ikke fortelle deg det. Jeg skal heller prøve å gi deg noe av følelsen fra boken – men handlingen? Les den sjæl! Eller les en av bloggomtalene jeg hadde lest før jeg begynte: Jeg leser, Les mye. Heldigvis har jeg den deilige evnen at jeg glemmer alle potensielle spoilere. Siden jeg leste e-bok leste jeg heller ikke baksideteksten. Og det å være helt blank når man leser er bare et pluss. Forfatteren Maria Semple er utrolig dyktig på å rulle ut historien bit for bit og la deg være med på forvirrelsen.

This is why you must love life: one day you’re offering up your social security number to the Russian Mafia; two weeks later you’re using the word calve as a verb.

Det er en form for brevroman, ispedd e-poster, faxer, politirapporter, FBI-rapporter og kredittkortregninger. Sånt kan jeg fort synes blir litt traurig. Ikke her! Semple bruker de ulike sjangrene til å øke og senke intensitet underveis, og behersker godt de ulike stemmene vi får høre. Jeg lo så jeg gråt da historiens stakkar skrev en illsint e-post fra en internettkafé i Sør-Amerika som bytter om på B og P. (hvis du er dårlig på spoilerglemming ville jeg ikke sett for nøye på bildet under.)

20140519-090650-32810596.jpg

Jeg kan vedde på at Henrik Langeland vrir seg på setet når han leser dette. Dette skulle han ønske at han hadde skrevet. Det er fortellerteknisk på høyden med John Irving i Owen Meany. Alle tingene du får høre henger sammen til slutt. Detaljene har en større mening. Jeg elsker sånt. En gammel litteraturteoretiker (jeg har prøvd å google uten hell, fortell gjerne i kommentarfeltet hvis du vet mer enn jeg) skrev: «Hvis du slår en spiker i veggen på første side, skal noen henge seg i den på siste side.» Det betyr at detaljene i en godt skrevet roman skal henge sammen.

Det gjør det i Where’d you go, Bernadette? Og det er en gjesteopptreden av Buzz Aldrin også, faktisk, så ikke tro at denne tittelen på denne bloggposten var tilfeldig valgt!

My heart started racing, not the bad kind of heart racing, like I’m going to die. But the good kind of heart racing, like, Hello, can I help you with something? If not, please step aside because I’m about to kick the shit out of life.