Hver-morgen-kryper-jeg-opp-fra-havet_productimageFrøydis Sollid Simonsen

«Hver morgen kryper jeg opp fra havet»

Gyldendal 2013

«Hver morgen kryper jeg opp fra havet» er en bok om mennesket i naturen. Eller om naturen i mennesket. Om evolusjonen i det å stå opp, om andre menneskers hud som bakterier mot sin egen. Om å leve i en verden som er bygget opp så uhåndgipelig, og om å leve i et liv man ikke helt klarer å gripe om.

Mellom fakta om snegler, fotosyntese og det uendelige universet finnes mennesket. Som et produkt av celler og reprodusering, men også som et produkt av lesesaler og kaffekopper. Et evig tankespinn av paralleller og tilfeldigheter blir omgjort til tekst som beveger seg mellom fakta og fiksjon, og som stopper opp mellom de to størrelser fo å tenke seg om én gang til.

Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart finnes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennsker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer. Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg

Med en nesten barnlig nysgjerrighet utforsker protagonisten verden hun lever i. Fotosynesen i bladene, evolusjonen som gjør at hvaler kan høre lyder under vann. Og mennesket er en del av det hele. Vi kan ikke høre like godt under vann. Men vi kan hviske hemmeligheter til hverandre og skille ut en enkelt stemme i et stort lokale der alle drikker øl. En evig tankestrøm er samlet sammen til mange små avsnitt som danner en roman.

Jeg sitter på lesesalen, og selv når jeg mister konsentrasjonen, selv når jeg ikke leser, selv når jeg stirrer ut av vinduene oppe i andre etasje, spyr hjernen min ut tanker. Tankene som et hjernesekret. Som at armhulene svetter. Som at øynene gråter

Vi er alle en del av evolusjonen, av naturen og en liten del av universet. Et ungt menneske fanget mellom atmosfæren og døden. Om man hadde levd på Merkur hadde de tre dagene før eksamen vart i to år. Men sånn er det ikke. Vi dør. Vi sprekker opp og siver ut av oss selv. Men før vi kommer så langt skal vi ligge inntil et annet menneske og dele bakterier. Overveie om man kunne levd klimavennlig som gjennomsiktig organisme. Redde øyenstikkere fra drukningsdød og spise vegetarmat med sin mor.

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Setningene trenger ofte  et komma, for det finnes alltid noe som kan føyes til, tas med i betraktningen. Vi er jo ikke alene, vi står midt oppi en verden som er ubegripelig. Så er det kanskje heller ikke så merkelig at forelskelser er uforståelige, og at snegleplukking er meditativt.

En nydelig liten bok om et ungt menneske, og om alle de overveielser man gjør over livet når man har sittet en time for lenge og søkt opp ting på wikipedia.

En fin, sår og utforskende debutroman – som også blir en liten del av det store universet.