Hvem vil du være sammen med når himmelen blir hvit?

Slutet
Mats Strandberg
Ungdomsroman, 512 sider
Rabén & Sjögren, 2018

Jeg var på bokmessa i Göteborg og sto i kø for å kjøpe en annen bok, da jeg så en vegg full av den nye romanen til Mats Strandberg. SLUTET sto det med store bokstaver på framsida, og jeg sa: jeg tar den også. Boka utkom først i oktober, men ble sniklansert i september på bokmessa. Jeg leste ut boka på et fly på vei til Japan – full av flyskrekk og nervøsitet leste jeg om jordas undergang, om tenåringer som forelsker seg, om fornektelse og forsøk på å innse at alt en gang tar slutt.

Vi møter Simon og Lucinda, to 17-åringer i Sverige. Simon har blitt dumpa av sin kjæresten sin og sliter med hjertesorgen, selv om jorda går under om bare fem uker, Lucinda har hatt kreft og har sluttet på cellegift fordi kometen vil ta livet av henne fortere enn kreften uansett, så why bother? De er i samme omgangskrets, men har ikke vært venner før nå – når de tilfeldigvis møtes i løpet av jordas siste uker, og de utvikler et tett vennskap midt i jordas ferd mot undergangen.

Det er en sterk bok på flere måter: den er god, faktisk vil jeg si det er den beste boka Strandberg har skrevet hittil, og nå har jeg jo lest alle. Og den tar for seg et så stort tema som jordas undergang uten å forsøke å ta innover seg alt det innebærer, men ved å fokusere på to hovedpersoner og deres historie, deres siste dager, får Strandberg allikevel sagt mye om både jorda, vi som bor her, og et tenkt scenario der vi plutselig blir stilt ordentlig til veggs med viten om at vi skal dø – ikke en dag i framtida ingen vet noe om, men en gitt dag.

Forfatteren har sagt selv i intervjuer at det er hans egen klima-angst som gjorde at han fikk idéen til boka, og mens FNs klimarapport gir oss færre år enn noensinne før til å forsøke å rette opp alt vi har gjort galt hittil, så skrev han altså denne historien om kometen Foxworth som blir oppdaget for seint til at vi kan gjøre noe med den. Alt vi kan gjøre er å vente på at den kommer – for å utslette jorda og alt liv, for ikke å si alt vi har og noensinne har vært.

Det er en historie om hvordan helt vanlige mennesker takler at livet deres har fått en helt konkret utløpsdato, og det fortelles med realisme om hvordan samfunnet endrer seg etter beskjeden. Hvem jobber egentlig når de vet at de skal dø? Legene jobber, frivillige tar jobber de ikke kan, men der de trengs. Prester jobber, søppeltømmere jobber, noen togsjåfører og flykapteiner kjører sine siste ruter for å sørge for at mennesker skal få sagt hadet til de de elsker, selv om de bor i forskjellige byer, forskjellige land. Det fortelles om rasjoneringer og stengte butikker, om panikk og verdens siste fotballmesterskap; for hvilket lag vinner egentlig den aller siste kampen og blir stående som det beste – når historien utslettes med dem?

Gjengen til Simon fester som om det ikke er noen morgendag, de tester dop og grenser, men når den siste kvelden kommer: vil du tilbringe den med familien din, eller vil du feste til du brenner opp?

Hva betyr noe for deg når alt kommer til alt? Og hvem er du, om du aldri skal få lov til å bli ordentlig voksen?

Boka er delt inn i kapitler som hele tida teller ned til den siste dagen, og da jeg lukka boka et sted over Helsinki med mild turbulens rett etter at jorda var gått under, så var jeg glad jeg hadde lest den. Jeg håper dere er mange andre som også vil gjøre det samme. Og at vi forhåpentligvis skal klare å snu utviklinga, slik at både dyr og mennesker skal få leve her på jorda i mange, mange år til. Vi er mange og vi har mye inni oss.

Slutet er en nydelig dommedagsroman som mest av alt handler om vanlige liv i usedvanlige situasjoner – og om noe, så gir den mer lyst til å leve, til å få det til, enn til å gi opp.