House of Mystery
Matthew Sturges, Bill Willingham, Luca Rossi
42 nummer, 2008-2011
DC Comics Vertigo

This is the House of Mystery. We have a fully stocked bar, the kitchen is open until midnight, and we don’t serve anything that’s still alive. There was an incident.
This is a pretty mixed crowed, as you can see, so you discuss politics and religion on your own risk…
Sex is fine,.. just not on the tables.
Monday is Ladies’ Night. Any questions?

 

Bethany “Fig” Keele hadde planer om å bli arkitekt, helt til hun mistet motivasjonen fullstendig og ble sparket ut av universitetet. Nå blir hun jaget av to ansiktsløse skikkelser i viktorianske kostymer og har endt opp som servitrise i en bar hun kanskje aldri får muligheten til forlate…ikke hennes beste uke med andre ord.

House of Mystery er en gammel tegneserie, nylig gjenoppstått fra de døde. En svært treffende analogi på mange måter, for House of Mystery er en klassisk grøsser tegneserie, og har dessuten en rekke trekk til felles med de vandøde. Serien har vært begravet siden 1983, den har gjenoppstått i en ny og mer glanset utgave, den er til tider hemlighetsfull og til tider direkte avskylig. Det store spørsmålet er om serien har fått med seg sjelen tilbake fra graven, eller om den nå er mer en gjenganger enn en virkelig gjenopplive tegneserie?

Ok, dette bildet freaker meg litt ut.

House of Mystery er på mange måter en antalogi-tegneserie, hvert nummer inneholder i alle fall en novelle, ofte fortalt av en av de mange gjestene i baren i det titulære huset. I tillegg har hvert nummer et kapitel i fortellingen om Bethany og Huset. Hun ender ved et ”uhell” opp i Mysteriehuset når hun flykter fra sine mystiske forfølgere gjennom en tilfeldig dør.  Hun oppdager snart at mens de fleste ”gjestene” kan forlate Huset og gå hjem når de måtte ønske det, er Bethany en av de få som ikke kan forlate huset, hun er fanget der (kanskje for alltid). De første numrene følger Bethanys gjentatte forsøk på å forlate huset, mens resten av husets ”stab” ser på og kommer med sarkastiske kommentarer. Til slutt må hun likevel innfinne seg med at hun er fanget, og ender opp som servitrise i baren av mangle på noe bedre å gjøre. Det vil si, frem til Huset begynner å snakke med henne og hun oppdager at hun faktisk har tegnet og designet huset da hun var på arkitketstudiet…

Okay, here’s your «Something With A Lot of Acohol in It». That’s acctually the name of the drink,
and I should add that if you drink more than two, you’ll probably die.

Det er blant annet mannen bak Fables som står bak House of Mystery, selv om konseptet og ideen jo stammer fra originalserien som startet på 50-tallet. Det er derfor ganske lett å se likheter i persongalleriet og de tidlige fortellingene med tidlige Fables nummer. Sturges og Willingham har pepret persongalleriet med bargjester fra alle mulige verdener, og de møtes og utveksler historier over en halvliter i Husets bar. Disse historiene og personene er kanskje den beste delen av serien, særlig fordi personene og fortellingene er pepret med referanser til andre tegneserier og mer eller mindre obskur fantasy-litteratur. ”Finn fem referanser” er derfor nesten ingen utfordring en gang, men jeg liker denne typen meta-litteratur så det plager meg ikke spesielt. Det er også et interessant valg at disse enkeltstående fortellingene er tegnet av en annen tegner enn hovedfortellingen, noe som gir hver av dem et særegent trekk. Dette er et godt trekk, og gir også serien muligheten til å blande inn litt tegnestiler som er mer artistiske enn Rossis mer kjedelige strek. Det er ofte en fordel i grøsserfortellinger, der tegningene er svært viktige for å skape riktig stemning.

Uggh...

Dessverre gjør seriens struktur at hvert nummer blir svært avhengig av novellen som tar opp minst en tredjedel av sidene, og når novellen ikke funker faller det hele sammen. Dette er særlig et problem når fortellingen ikke er spesielt skummel, noe som jeg mener må være et minimum å forvente i en ”grøsser”-serie. I tillegg blir hvert nummer, av naturlige grunner, sammenliknet med den uforlignelige Sandman-boken ”World’s End” hvor handlingen foregår i samme bar, men fortellingene er for det meste flere hakk bedre. Det er et vanskelig hinder å komme over, men House of Mystery gjør seg likevel helt klart best når den holder seg til dette relativt simple konseptet. Serien begynner å få virkelig problemer først når den prøver å flytte handlingen ut av selve Huset, da blir ting fort litt for rotete. Hovedpersonene har for lite personlighet i forhold til de bisarre bargjestene (blant annet en eventyrprinsesse med en menneskeetende tiger, en hul jente og en drage!) til at det er spennende å følge dem over lengre tid.

Konseptet i House of Mystery er derfor sterkere enn utførelsen, men siden sjel også ligger i konseptet mer enn persongalleriet så kan man vel hevde at House of Mystery fungerer fint i sin nye, vandøde form.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)