Vi fortsetter dagens prisdryss.

Årets Hugo-prisvinnere ble annonsert lørdag 20. august. Jeg skrev litt om de nominerte i våres, og prøvde å gjenta min suksess fra 2010 ved og både forutsi vinneren av beste roman og lese boken før prisen ble annonsert. Sjeldent har jeg vel bommet grovere.

Årets Hugo-pris vinner for beste roman er Connie Willis med Black-out/All clear. Det var, om mulig, den boken jeg hadde minst tro på skulle vinne. I etterpåklokskapens navn har jeg nok latt min egen avsmak for tidsreiser og 2.verdenskrig kommet i veien for en objektiv analyse av Willis vinnersjanser. Hun er både populær og svært dyktig, og har en veldig rent og klart språk som kommer i kraftig kontrast til en av fjorårets vinnere, China Mieville. Hun er kjent for å bruke godt med humor blandet med spenning og, som i alle gode tidsreisebøker, et vel av historiekunnskap og trivia.

Hovedpersonene i mange av Willis bøker er historikere og antropologer som reiser tilbake i tiden ved hjelp av ”tidsmaskiner”. De er kun observatører, og skal i prinsippet ikke kunne endre fortiden eller fremtiden, men dette viser seg neste alltid å være enn sannhet med modifikasjoner. I dobbeltromanen Blackout/All Clear er det en gruppe historikere som sendes til England i 1940 som står ovenfor et potensielt problematisk tidsparadoks, for ikke å snakke om blitzen over London.

Jeg har kun lest hennes til nå kanskje mest kritikerroste bok, To Say Nothing of the Dog (1999), der premisset er mye det samme. Der fant jeg ut at Willis kan skrive godt både om det viktorianske Englands absurditeter og fremtidens tidsreisebyråkrati, men det er faktisk ikke nok når jeg fant karakterene og premisset såpass uinteressant. Jeg la derfor Willis på hylla, og har ikke kommet tilbake til henne siden. En Hugo-pris er dog en Hugo-pris, og jeg må muligens revurdere. I alle fall anbefaler jeg boken til alle som liker velskrevne historiske romaner og er interessert i å utvide sjangerhorisonten en smule.

Connie Willis

Mary Robinette Kowal

Resten av prisene er ikke veldig overraskende, jeg anbefaler alltid å lese novelleprisvinneren, den er nesten alltid tilgjengelig på nettet og sci-fi novellen er sterkt undervurdert som medium. Årets vinner er en deprimerende fortelling om skyldfølelse, rett (eller urett) og konsekvenser. For Want of A Nail, av Mary Robinette Kowal, som jo gjør at begge de viktigste Hugo-prisene i år ble vunnet av kvinner. Det må jo sies å være et sunnhetstegn for sjangeren.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)