Hjartemekanikk
Kristina Leganger Iversen
Samlaget
100 sider

Kristina Leganger Iversen er en av de yngste debutantene denne bokhøsten, med diktromanen Hjartemekanikk. På Bokmerker har vi tidligere skrevet om henne i forbindelse med Dagbladets debutantsak. Hjartemekanikk forteller fragmentarisk historien om et kjærestepar som blir påkjørt av en bil på vei for å bade. Han dør, vi følger henne. Leganger Iversen fører leseren fort frem og tilbake mellom livet deres før ulykken, under ulykken, livet hennes etter, og vever slik narrativet sterkere og sterkere sammen gjennom bruddstykkene en får innblikk i.

Noen av de såreste, næreste øyeblikkene ligger i Iversens bruk av hjertet både medisinsk (jeg-et er medisinstudent) men også mer bokstavelig, og den brå overgangen mellom de to måtene å tenke på et hjerte. Som når det i ett dikt står:

heilt frå vi er små

har vi teikna hjartet

med bokstavar inn og under, gjennombora av pil

knust eller knekt

for i det neste diktet å beskrive et hjerte (hans hjerte) som transplanteres, kuttes ut av kroppen:

alle blodårene

inn til hjartet er kutta av, sydd

igjen, hjartet

snitta ut, berre litt

av venstre forkammer

blir verande, igjen.

Men der jeg synes at Iversens bruk av hjertet i ulike settinger fungerer gripende, føler jeg i blant at hennes bruk av medisinsk språk, hennes namedropping av celler og molekyler, enzymer og osmoser, ikke fungerer like godt. Riktignok knytter hun dem ofte til noe mer levende, til vanndråpen som deler seg på cellenivå når de kysser og slik blir en del av både han og henne, men jeg synes allikevel at det ikke føles like nært og tett som i flere av hennes andre dikt.

Der hvor det føles mer gripende igjen, er i jeg-ets beskrivelser av hva som kunne ha vært, hva som skulle være – leiligheten de skulle bo i sammen videre, og ikke minst i beskrivelsene av hvordan komme seg videre:

skal det kome nye delar

nye hender med nye riller

pressande mot hoftene

nye aksler spisse og runde

nye føter nye legger nye grader

av hårvekst

kitlande mot føtene, eit par

blå auge

eit par smilehòl eit par litt for lange

fortenner, skal dei

passe eller ikkje passe.

Her synes jeg Leganger Iversen er inne på noe, og det er gjennom disse diktene jeg føler at Hjartemekanikk fungerer godt.
Jeg kan likevel ikke helt unngå å tenke at Hjartemekanikk ved å være litt mindre fragmentarisk, kunne ha tjent narrativen bedre, fått leseren litt mer involvert i fortellingen som sakte, men sikkert brettes ut. Kristina Leganger Iversen viser uansett med Hjartemekanikk flere tegn på at hun er en å følge med på videre. Hun skriver tette, nære dikt: dikt som henger igjen, som sniker seg inn og viser masse potensiale.

Latest posts by Eira Søyseth (see all)