9788249513024Mysteriet mamma
Trude Lorentzen
Oktober Norsk Forlag, 2013

I 472 dager forsøkte jeg å overtale henne til å fortsette å leve.

I 2,4 sekunder befant hun seg i en grå tilstand, mellom det hvite, desperate håpet og det svarte.

Kjærligheten hun kjente for meg var ikke nok til å forbli i verden.

Hun ga meg livet og tok sitt eget.

Nå har jeg strevd i over tjue år med å forstå at hun valgte døden.

Trude Lorentzen er i dag journalist, hun er tobarnsmor og da hun bare var 15 år gammel tok moren hennes sitt eget liv. Mysteriet mamma er et forsøk på å forstå hva som skjedde den gangen for så mange år siden. Det er en historie om en mor og datter, om frokoster med leverpostei og hverdager der de delte historier om hva de hadde gjort den dagen da de la seg om kvelden, om et liv som gikk fra å være vanlig til å bli vanskelig. Det er kanskje det sterkeste i hele denne boka, fortellingen om en tilsynelatende frisk kvinne som plutselig, nærmest over natta, mister lysten til å leve. Det er ikke en «vanlig» sykdom som skal ta fra Trude mammaen hennes, det er ikke en sterk forkjølelse som slår henne ut, det er ikke feber eller vondt i kroppen, det er en usynlig sykdom som legene visste lite om – og som de fortsatt vet lite om – som skal gjøre så vondt i hjertet til Trudes mor, Mia, at hun en høstdag kaster seg ut av et vindu og ikke lenger finnes når hun treffer bakken.

Det er vanskelig å anmelde en sånn bok, for det blir for personlig. Jeg vil verken lese den som, eller skrive om den som et rent litterært verk, det er Trudes historie om Trudes mamma, men den er også interessant for utenforstående å lese – og da kan man vel si at det er en god bok? Lorentzen skriver lettfattelig og medrivende, hun tar oss med inn i sorgen til en 15 år gammel jente og den eldre versjonen som nå har bestemt seg for å prøve å fortelle historien om det som skjedde, og ikke minst prøve å finne ut hvordan det skjedde. Hvordan en mamma i tigerdrakt og knallrød leppestift kan bli en stakkarslig, skjelvende og ulykkelig kvinne som prøver å ta livet sitt ved å kaste seg mot t-banen.

Det er sterke historier her, både om å være tenåring og miste moren sin, om å prøve å holde maska for venninnene og skrike til moren sin at hun må skjerpe seg, at hun må ta seg sammen, og om omstendighetene rundt morens selvmord og sykdom. Det er kanskje ikke så viktig hvordan historien fortelles, men at den fortelles. Et av de øyeblikkene i boka som gikk mest innpå meg var legejournalen fra Mias sykehusopphold frem til selvmordet, og man kan absolutt ikke si at legens objektive språk har litterær verdi, men å få se den siden av historien etter Lorentzens personlige beretning gjorde dypt inntrykk på meg som leser. Man får ingen ordentlige svar her heller, faktisk gir verken Lorentzens historie eller de hun kontakter for å få deres historie, leseren et endelig svar på hva som gikk galt, men det er ikke heller poenget. Det er bare Mia som vet hva som skjedde – og Mia er borte.

Dette er historien om det som ble igjen.

Jeg tok meg i å tenke på Åsa Lindeborgs historie om sin alkoholiserte far, Meg eier ingen, og Else Kåss Furuseths teaterstykke Kondolerer om sin mor og brors selvmord mens jeg leste, og selv om Lorentzens fortelling på en måte bare er i samme hus som de to andre fortellingene, og ikke samme rom, så representerer de noe av det samme. De kan få bo på samme adresse, spør du meg, selv om Lorentzen kanskje har soverommet med ungpikeplakater, Else Kåss Furuseth har stua med stereoanlegget og sofasittegruppa, og Lindeborg sitter på kjøkkenet med kokekaffen.

Det er som sagt ikke den litterære opplevelsen jeg sitter igjen med, det er Trudes personlige historie – og den kunne vært fortalt både bedre og dårligere enn det den er mellom disse to permene. Vil jeg anbefale boka? Ikke til alle. Men likte jeg den? Ja.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)