Hvordan var bokåret 2013? Hva var høydepunktene? Hva vil vi se mer av?

kristinKristin
Leksikon om lengsel av Hilde Østby! Helt suverent. Et overflødighetshorn av inspirasjon, og helt utrolig at det er en debut. Lena har skrevet om den her, Maren gjorde intervju med forfatteren. Ellers har dette vært gjennombruddet for e-boklesingen min: Deichmanske begynte å låne ut e-bøker, og jeg leste «Kom ikkje inn i mitt hus» av Arnfinn Kolerud, «De håpefulle» av Nicolai Houm, «Bryllup og begravelser» av Jens M. Johansson m.fl. – knallbøker. Og til jul fikk jeg ny Kindle, og dermed havnet jeg på Hyperbole and a half-kjøret.

Bilde tatt 19.09.12 kl. 15.34Lena
Det er to diktsamlinger jeg husker spesielt godt fra dette året, som virkelig gjorde inntrykk på meg – Linda Klakkens Mamma, kone, slave (anmeldelse her) og  Kjersti Annesdatter Skomsvolds Litt trist matematikk (anmeldelse her). Det er umulig å rangere den ene over den andre, derfor nevner jeg altså i alfabetisk rekkefølge Klakken først. Jeg kan ikke huske sist jeg har opplevd en diktsamling med så mye av forfatteren i seg, på hver side og i hvert dikt – en utrolig fin leseopplevelse. Med Skomsvolds Litt trist matematikk opplevde jeg å bli invitert med inn i en egen verden, en annen, konstruert verden, kompleks og mangefasettert, og svært fascinerende. For et geni hun er. Håper på mer flott poesi i 2014! Av romaner må det bli Agnes Ravatns Fugletribunalet, hun overrasket og imponerte meg så veldig med å vise noe jeg opplevde som en ny side av seg selv, og jeg likte boka skikkelig godt.

linnLinn
Jeg nevner etter hukommelsen og sjekker fakta seinere: Frøydis Sollid Simonsen debuterte endelig, og det med en kortprosasamling som fikk meg til å grine på trikken – Hver morgen kryper jeg opp fra havet må leses av alle, så enkelt er det. Joakim Kjørsvik ga endelig ut andreboka si og I fjor var en lang natt har blitt en heidundranes styggvakker fortelling om uteliv og om å gå på snørra både mentalt og bokstavelig. Heidi Furre ga ut Parissyndromet som jeg grein til hele veien til Thailand, en så vakker og nedpå fortelling om å være ung og hjerteknust i en ny by. Nicolai Houm ga ut det som burde bli gjennombruddet hans, den store fortellinga om en familie fra 60-tallet og til vår tid – De håpefulle. Agate Kaupangs Å holde pusten og Caroline Kaspara Palonens Du er meg for søvnig glemte jeg først, men enda godt jeg fører leselister – de må ikke glemmes av noen. For et jente-år dette har vært! Mer av det i 2014!

16047_313469575164_8313185_nRose
A Visit from the Goon Squad! Jeg liker måten den leker med hvordan man vanligvis tenker rundt en roman og novellesamling, og hvordan tid skal beskrives. En av historiene er en powerpoint-presentasjon som faktisk funker på Kindle også, så her kan man velge fritt mellom papirboka og Kindle-versjonen. I et intervju med BOMB Magazine sier Egan at hun lot seg inspirere av Proust, så mitt eneste nyttårsforsett er å lese Proust. Hadde jeg vært en ordentlig bokblogger hadde jeg invitert til en lesesirkel, men kanskje vi heller en gang i måneden kan ha et innlegg med «bøker jeg bør lese, men egentlig synes er litt vanskelige»? Felles skjebne, felles trøst kan være en fin motivasjon på vei mot dannelse.

I høst har jeg nesten bare lest sakprosa, og anbefaler The Boy Kings: A Journey into the Heart of the Social Network av Katherine Losse, The Immortal Life of Henrietta Lacks av Rebecca Skloot, Orange Is the New Black My Year in a Women’s Prison av Piper Kerman og selvfølgelig My Thirteenth Winter. A Memoir av Samantha Abeel. Gleder meg til leseåret 2014!

166424_10150340177105316_5644203_n copyTora
Jeg falt på nytt for Bjørn Rasmussen, denne gangen for Pynt. Tomas Espedal kom med ny bok, og Espedal har enda ikke klart å skuffe. Frøydis debutroman tok meg også med storm. Og endelig en essaysamling fra Knausgård – den er virkelig leseverdig. Fintfint 2013 med andre ord.

 

DSC_0213Gina
Etter et årelangt forhold til klassikeren forelsket jeg meg i sommer hodestups i en ny type bøker. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (som Linn har skrevet om her) og Helles Helles Dette burde skrives i nåtid (som jeg har skrevet om her) introduserte meg for beskjeden eksistensialisme og sjarmerende tragikomikk. Av årets bøker stiller spesielt Karoline Kaspara Palonens Du er meg for søvnig (anmeldelse her) i denne kategorien som jeg bare ikke kan få nok av. I tillegg må jeg nevne tyskeren Florian Illies sin dokumentar 1913: Århundrets sommer, et lekende flettverk av alt og alle jeg elsker ved den tidlige modernismen (du kan lese mer om denne her). Skulle gjerne ha giftet meg både med boken og med mannen.

Hva med deg? Hva har vi gått glipp av?

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)