Hvordan ender man opp med å velge en bok? I tilfellet Han er her igjen (Er ist wieder da, Timur Vermes, 2013, Cappelen Damm) var det flere ting:

1. Leif Ekle i NRK var begeistret – den mannen lytter jeg ofte på.
2. Tyskland. Jeg elsker Tyskland. Mmm Tyskland.
3. Kul forside.

han_er_her_igjen-vermes_timurKort fortalt handler boken om at Adolf Hitler, samme gamle, mirakuløst våkner opp i Berlin anno 2011. Han børster av uniformen og prøver å orientere seg i denne nye verdenen. Vi får ingen forklaring på hva som egentlig kan ha skjedd, så det dreier seg nok om en form for enveis tidsreise. Det unike med denne boken er at den er fortalt i jeg-person. Hitlers jeg-person.

Det var forbløffende i hvilken grad min vanlige bekledning lettet gjenkjennelsen av meg. Allerede da jeg steg inn i drosjen, hilste sjåføren meg i en lystig og samtidig fortrolig tone.
«Dag, mister! Så vi er tebars att i fedrelandet?»
«Faktisk,» bekreftet jeg, og oppgave adressen.
«Den er god!»
Jeg lente meg tilbake. Jeg hadde ikke bestilt noen spesiell drosje, men om dette var en gjennomsnittlig modell, satt man i hvert fall fortreffelig i den.
«Hva slags modell er dette?» spurte jeg lett.
«‘n Merse!»
Jeg ble overmannet av en nostalgibølge, en plutselig følelse av vidunderlig beskyttelse. Jeg tenkte på Nürnberg, på rikspartiets glansdager, og kjøreturen gjennom den vidunderlige gamlebyen, den sensommerlige, ja, nesten høstlige vinden som strøk om uniformsluen min lik en ulv.
«En slik en hadde jeg også,» sa jeg tankefullt, «en kabriolet.»
«Nå?» spurte sjåføren. «Var’n god?»
«Jeg har jo ikke førerkort,» sa jeg lett, «men Kempke beklaget seg aldri.»
«‘n fører uten førerkort?» Sjåføren slo opp en skrallende latter. «Bra vits, det!»
«Men ikke akkurat ny.»
En kort pause inntraff.

Han er her igjen er rett og slett veldig overbevisende skrevet. Det må også gis kudos til oversetter Astrid Nordang, som gir Hitler en overbevisende norsk.

Jeg er omtrent halvveis i boken nå. Den er morsom så langt, og jeg er ikke i tvil om at jeg kan anbefale den. Men noen spørsmål melder seg når man leser dette, her er mine korte og foreløpige svar:

Er det noe politisk budskap her – eller er det bare satire?

Så langt – bare satire, tror jeg. Hitler får snakke «uavbrutt» så han får jo fronte mye nazistisk tankegods, men jeg tenker du skal være bra fortolkende om du tror det er nynazistisk.

Hæ – tidsreise?

Ja, hæ tidsreise. Boken starter med at Hitler våkner opp i Berlin i 2011. Du får bare godta det. Som Hitler selv sier om forvirringen «Og det ville i bunn og grunn vært forståelig hvis jeg selv også var blitt sittende i ubevegelig forbløffelse i dager, ja, i uker, lamslått i møte med det ubegripelige. Men skjebnen vil det nå engang slik at jeg er annerledes. At jeg tidlig, ved anstrengelser og forsakelser i harde, lærerike år, tilegnet meg evnen til å danne meg en fornuftig oppfatning, en mening smidd av teoretisk materiale og herdet på praksisens brutale slagmark til den ble et fullkomment våpen, som nærmest uforandret kunne bestemme mitt videre liv og virke fra den tid av – og som heller ikke nå trengte noen lettvint, moderne fornyelse, men tvert imot hjalp meg med å vinne gammel så vel som ny innsikt.» Kortere sagt: Naturlovene kommer i annen rekke. Du får bare henge med på premisset.

Blir man litt rar i hodet av å være inni Hitlers hode så lenge?

Ja. Og man blir inspirert til å gjøre noe med verden rundt seg. Kanskje ikke det samme som Hitler planlegger –men nå har jeg skrevet propagandaplan på jobben og manifest for Bokmerker.org, for å si det slik…

Føler man noen form for sympati med Hitler? Fremstår han som en ok fyr?

Nei. Bokens Hitler er et kynisk menneske som er fullstendig overbevist om sin måte å se livet på. Man får ikke sympati, men kanskje noe forståelse for hvordan man tenker hvis man er så overbevist om sin egen rettmessighet.

Hvordan forholder han seg til andre mennesker han møter? Forventer han å bli hilst med heil overalt hvor han går?

Han liker tyskere, spotter folk som plukker opp bæsj etter hundene sine og syne tyrkerne (Tyskland har en stor tyrkisk minoritet) er flinke gjestearbeidere og undermåls mennesker. Og han får mye «mein Führer»-hilsener fordi folk er med på «method actingen» hans.

Reflekterer han over hva han har gjort?

Ja, og han reflekterer med at alt han har gjort er riktig. En tjeneste for det tyske folk! Så nå er han klar for å ta tak igjen der han slapp…

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)