Guden for små tingBilderesultat for guden for små ting

Arundhati Roy

Pocketforlaget 2007

Til asiatiske dager valgte jeg Guden for små ting av indiske Arundhati Roy. Boka er forfatterens debutroman og fikk Booker-prisen i 1997. Jeg plukket den med meg på et salg en gang fordi tittelen virket spennende, og hadde glemt av den helt til jeg så over bokhylla i forbindelse med utvelging av bok til temadagene. Jeg tenkte at nå fikk jeg endelig finne ut hvem denne guden var og satte i gang.

Handlingen foregår i den indiske byen Ayemenem i Kerala, India. Hovedpersonen er Rahel, og historien følger hennes familie i fortid og nåtid. Vi får være med da Rahel vender tilbake til hjembyen da hun får beskjed om at broren, Estha, har blitt «rereturnert». Tvillingbroren ble returnert til sin far etter at kusinen deres druknet da de var små. Nå har han blitt sendt tilbake til hjembyen og sin eneste gjenlevnede slektning der, fordi faren skal utvandre til Canada. Samtidig som tvillingene nærmer seg i nåtid, skildres dagene og hendelsene frem til dagen da kusinen druknet.  Rahel og tvillingbroren Estha regnet seg aldri som individer som barn, og er fortsatt knyttet til hverandre som voksne. Denne tilknytningen er noe av årsaken til at de ble skilt. Arundhati nøster opp en historie der det indiske kastesystemet er en katalysator for hendelsene som rammer familien, og i stor grad preger hvordan de handler. Kvinnens stilling, eller nærmere sagt mangel på denne, preger også karakterene i boka, hvor vi følger kvinnene i familien. Boka er skrevet i 1997, men er fortsatt aktuell og kanskje særlig nå som mediadekningen av kvinners manglende trygghet i India til stadighet dukker opp igjen.

Sentralt i boka er forbudt kjærlighet. Mellom nonnen, Baby Kochamma, og pastoren, mellom den syrisk-kristne Ammu og den urørlige snekkeren, mellom inderen og briten, og mellom søsken. Kvinnene som har brutt med den aksepterte normen blir straffet. Enten ganske direkte, som Mammachi da hun starter hermetikkfabrikk og nok en gang blir banket opp av sin mann, eller som Ammu, som må forlate familien i vanære på grunn av sitt forhold til en paravan (urørlig). Eller mer indirekte, som hvordan Baby Kochamma påvirker skjebnen til Ammu og hennes barn. Hun fikk aldri sin kjærlighet og virker etter dette å ha en iboende bitterhet mot alt som kunne nærme seg lykke for andre.

Og banansyltetøy (ulovlig) etter at næringsmiddelkontrollen nedla forbud mot det fordi det ifølge deres spesifikasjoner verken var syltetøy eller gelé. For tynt til gelé og for tykt til syltetøy. En ubestemmelig uklassifiserbar konsistens, sa de.

Ifølge deres regler.

Når Rahel tenkte seg om, slo det henne at disse problemene som familien hadde med klassifisering, stakk mye dypere enn spørsmålet om syltetøy eller gelé.

Språket er preget av bilder og gjentakelser. Dette bidrar til å underbygge hvor alvorlig konsekvensene av hendelsen ble for Rahel og Estha. Særlig måten hun avslører hva som hendte underbygger dette. Vi får tidlig vite at kusinen Sophie Mol druknet. Deretter går hun til nåtiden og samtidig som tvillingene finner hverande igjen, skildrer hun hendelsene frem til drukningen som skulle prege livene deres. Elva er et tilbakevendende element, oppdemmet i nåtiden, kjent og samtidig kraftig i barndommen. Det at hun gradvis vender tilbake til hendelsene før drukningen uten at vi får vite akkurat hvordan og hvorfor hun druknet bygger opp spenningen. Jo nærmere tvillingene kommer hverandre som voksne, jo mer intense er hendelsene i barndommen.

Det var en tanke til å bli ærbødig og ydmyk av sa Chacko (Ydmyk var et fint ord, tenkte Rahel. Spis isen din før den blir ydmyk)…

Videre deler hun opp ord og fraser i de avsnittene hvor tvillingene er barn. Som en barnlig lek med ordene tvillingene gjør, men dette trekket bidrar også til å vise hvor de er i sitt sinn. Hun deler også opp ord, Siden blir Si.Den. Dette forekommer i hvert fall i oversettelsen. Dette bygger opp alvorligheten, men fungerer ikke like godt når ettermiddagslur blir etttermiddag slur og tårnuglen konsekvent skrives tår nuglen. Som leser lurer jeg på om dette er oversetterens forsøk på å videreføre et språklig virkemiddel fra originalen eller trykkfeil. Jeg føler nesten at det er en eller annen intern greie jeg ikke har skjønt.

Jeg likte at hun tidlig i boka avslørte at Sophie Mol, kusinen fra England, drukner, og deretter gradvis avdekker omstendighetene rundt. På den måten ble jeg som leser mer observant på de små tingene som kom frem underveis i historien, og nysgjerrigheten rettes mer mot familierelasjonene enn hendelsen. Jeg blir mer opptatt av hvordan drukningen fikk slike konsekvenser, og her kommer bakgrunnen til familien inn, og ikke minst forventingene fra samfunnet. Guden for små ting fikk meg til å reflektere over dette med klasser, da kaste og muligheter tydelig henger sammen i boka. For å få et lite innblikk i indisk kultur syns jeg dette var en fin introduksjon. Forfatteren er politisk engasjert, noe som merkes i boka. Skildringen av hvordan kommunismens politikk tilpasser seg kastesystemet for å vinne frem er et eksempel. Det problematiserer også hvordan en skal gå frem for å gjøre endringer. Hvilken grad skal man tilpasse seg gamle lokale skikker når det endelige målet er et klasseløst samfunn? I det hele tatt er det en interessant bok å ha som utgangspunkt for videre lesning om India og jeg får lyst til å lese mer av forfatteren.

Om du som meg ender med å ville vite mer om forfatteren anbefaler jeg oversikten til The Guardian som et fint utgangspunkt.

Mari Baardseth

Utdannet og arbeider som lege. Har vært aktiv leser siden leseligaen hvor man fikk stjerne på bibliotekkortet om man var medlem. Ganske alt-lesende.

Latest posts by Mari Baardseth (see all)