Jenny Hval, som akkurat har debutert som romanforfatter med Perlebryggeriet (som jeg ikke har lest, men syns har en nydelig tittel om intet annet) sa noe i et intervju med Natt og Dag som interesserte meg. Hun omtalte seg selv som en som befinner seg i grenselandet mellom litteratur og musikk. For henne er det mer eller mindre samme greia: Språket har rytme, toner og klanger, akkurat som musikk. Visstnok er det den samme delen av hjernen som jobber både med språk og musikk. To ting som på sett og vis virker forskjellig, men samtidig er utrolig like. Bokstavene er språkets noter, høytlesningen en konsert.
Musikk og ord har lenge vært koblet nært sammen. Det er ikke uten grunn at ordet «lyrikk» deler tre bokstaver med musikkinstrumentet «lyre», for eksempel, eller at sangtekster på engelsk fremdeles heter nettopp «lyrics»: Ord til lyra. Ord til musikken. Lyrikkens opphav er sang: Rytme, toner og klang.
Mange låtskrivere gir også ut bøker med tekstene sine (og egne illustrasjoner, som Laleh). Noen ganger viser det seg at tekstene som virket så dype, ekte og poetiske da de ble sunget ender opp stusslige og banale i ren tekstform (jf Lars Lillo-Stenberg). Kan hende betyr det at man virkelig har lykkes som låtskriver i den forstand at man har laget en enhet der teksten og musikken kun får sin rette mening når de kobles sammen?
I flere tusen år har ord og musikk vært tett knyttet til hverandre. Fremdeles er noen av de beste poetene etter min mening også musikere. De heter Joanna Newsom og lager lyrikk som
The cities we passed were a flickering wasteland
But his hand in my hand made them hale and harmless
While down in the lowlands the crops are all coming;
We have everything
Life is thundering blissful towards death
In a stampede of his fumbling green gentleness
eller Laleh og synger nu gråter vi i magen, vi är stärka som fan, vi känner inget alls. Rap diskuteres også stadig vekk; er det litteratur, kan man kalle det poesi? Ofte svarer jeg ”ja”, eventuelt ”det er i alle fall ganske nært», og hvem (med unntak av Shakespeare) har vel fått mer oppmerksomhet fra litteraturforskere enn Bob Dylan?
(Ok, kanskje den siste der er en overdrevet påstand, men ta det som retorikk)
Popmusikken er kanskje folks første og næreste møte med poesi, dikt og lyrikk. Hvem har vel ikke kjent det livsviktige i teksten i en poplåt, eller en hvilken som helst annen sjanger der tekst benyttes? Musikk og ord sammen gir ofte en sterkere emosjonell effekt enn bare ord og bare musikk. De tilfører hverandre noe. Slik en av mine svenske favoritter Laleh klarer i Bjurö klubb, for eksempel. Litt Tom Waitsisk historiefortelling, litt Cornelis Vreeswijk, litt poesi, mye musikk og enda mer tilstedeværelse.
Vil du se hva jeg snakker om, se her
Trackback/Tilbaketråkk