Mira mister matlysten
Skrevet av Tor Åge Bringsværd, tegnet av Egil Nyhus
Cappelen Damm, 2011

Mira Gru er et lite monster.
Hun er fem år gammel, og hun …

OG HUN HVA? HVA? Åpningen av fortellingen om Mira gjør at jeg nesten mister matlysten.

… bor sammen med Mamma Gru
og Pappa Gru.

Hvor lei jeg er av dette fortellertekniske grepet til Tor Åge Bringsværd (sist sett i Tambar-bøkene), kan ikke beskrives med ord. Men det skjer heldigvis bare to ganger til, så jeg skal skjerpe meg og faktisk fortelle om hva annet som skjer.

Vi kan starte ved illustrasjonene: De er helt mesterlige. Spesielt hovedpersonen Mira: Med tomme, uttrykksløse øyne er det helt utrolig hvor livaktig hun likevel er. På det første bildet smiler hun – det holder hun snart opp med, hun er nemlig så fryktelig sulten. I boken jakter hun på noe hun kan spise, og møter da selvfølgelig de andre monstrene i byen, som alle prøver å gi henne det beste de vet.

Det går riktig bra til slutt. Fortellingen følger hjemme-borte-hjemme, og siden vi nå er vant til at monstre kan være ålreite, er det få utfordringer i teksten. Monstrene har ingen ambivalens, men er snille, omtenksomme og glade for å få besøk. Hvis det hadde dukket opp en underbitt jente hos meg og krevd mat – vet ikke om jeg hadde vært så begeistret?

I den grusomme verden vi lever der masseprodusert ræl skal være språkstimulerende (ja, USA, jeg ser på deg!) er det herlig at vi kan få så gode bøker for de minste. Illustrasjonene holder høyt nivå, og fortellingen har fin spenningskurve selv om den ikke utfordrer. Men alt dette snakket om mat: Nå skal jeg lage meg grønnsakssuppe. Monstersulten.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)