9788203354892_GulliksenGeir Gulliksen fyller 50 i dag. Og egentlig er det han som burde få en gave. I stedet håper jeg du som leser dette får en ny favorittforfatter. Vær så god.

Jeg leste hans første roman Våkner om natten og vil noe annet for noen år siden, og den sitter fortsatt i meg som noe av det beste jeg har lest. Som om jeg ble en annen etter at jeg leste Gulliksen. For meg er han en forfatter med lun stemme, en bok av Gulliksen er en verden jeg kan gå inn i, uten at den er så ulik min egen, men allikevel er jeg et annet sted – og det kan være skummelt og trist, men også trygt. Tingene ser annerledes ut hos Gulliksen, men de er gjenkjennbare allikevel. Heldigvis.

Og heldigvis skriver han også dikt. Og sakprosa. Hans siste bok er en samling av nesten alle hans sakprosatekster, og den heter Kan vi gjøre det igjen (Aschehoug, 2013). Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul, i hvert fall.

Og dere – dere kan få dette diktet i gave, fra meg (men mest fra Geir), til dere, på bursdagen til Geir. Det heter «Alt dette skal begynne en gang til» og er henta fra samlinga Se på meg nå (2005).

Alt dette skal begynne en gang til
den boken jeg gikk rundt med og leste i
skal bli lest av en annen. For første gang
skal noen lære å telle til ti, og så til hundre
og noen skal lære seg dagene og dermed lære seg at
fredag er den beste dagen og søndag den verste
fordi søndagen er den dagen du bare venter på mandag
og mandag til torsdag kan ingen regne ordentlig med
som jobber hele dagen og sitter i en stol om kvelden
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte på trappa i det skvetne lyset
og prøve å skrive et lite dikt på en lapp
og noen skal lære seg å sykle,
og noen skal lese at universet utvider seg
og om soler som bare fortsetter å eksplodere
og noen skal lese gammelhebraisk og ornitologi
og gå ute om kveldene med hendene i jakkelomma
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal en annen bli forelsket i dem, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Pablo Neruda for første gang, og Osip Mandelstam
og Bertholt Brecht, noen skal lese Wislawa Szymborska
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et individ
selv om det ikke er individualisme nok til alle
og selv om det ikke er sant at alle mennesker
er like mye verdt skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke ser ut til å la seg gjøre
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer oppover i etasjene
og at mørket en dag når opp til føttene dine
og at du en dag vasser i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi det gamle
flekkete lyset som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en annen
og lyset skyter uopphørlig gjennom 300.000 kilometers
mørke og bruker kortere tid enn en mager katt på å finne deg
der du står og prøver å finne nøklene i lommene på jakka
og alt som skjer deg skjer enten du tror det er sant eller ikke