Det er ikke så veldig uvanlig for meg å avslutte en bok med å gråte. Jeg gråter ganske ofte av bøker. Men det er uvant for meg å legge ned en bok og i flere timer ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har ringt personene i boken – de har jo det ikke så veldig bra?

Ingvild H. Rishøi har skrevet en helt fantastisk novellesamling (hun har faktisk skrevet to). Novellesamlingen Historien om fru Berg ble nominert til Bragepris – og det synes jeg den burde fått – og den treffer som en stein i magen. I begynnelsen av hver eneste novelle ville jeg lese høyt, fordi hun er så flink til å beskrive de fine øyeblikkene. «Det er akkurat slik det er!» tenker jeg.

Seinere blei det vinter. Magen hennes forma seg annerledes, tyngden kom liksom lenger ned.

Og så, i mars, kom du. Tenk det. At det var du som kom.

Jeg var nesten koko, så glad var jeg.
Jeg bare steig og steig oppover som en ballong. Jeg våkna av meg sjøl klokka fem hver morgen og dro til parkeringsplassen der søplebilene sto, og hele dagen hadde jeg deg i tankene. Mens jeg så på at søpla blei most, mens jeg leste avisa i lunsjen, mens jeg svingte svære kasser ut av smale porter. Hele tida: det lille huet ditt uten hår og de bollete, veivende hendene dine.

Og fordi hun skriver så gjenkjennende om det fine, blir det så nifst når hun skriver om det vonde. Da får man vel tro henne på at det er slik det er? I Historien om fru Berg er familieforhold som ikke fungerer et gjennomgangstema. Fru Berg er en hamster, og det går så dårlig som det kan for fru Berg.

Den som sitter i magen fortsatt er «Jentene mine». Den handler om en mann med begrensede ressurser som blir sammen med en dame som fikser alt. Sitatet over kommer fra den novellen. Rishøi beskriver personene med en nærhet som gjør at de ikke føles som fiktive personer, men som om jeg har fått lese historien til ekte mennesker. Mennesker som jeg kunne ringt og kanskje sagt noe til?

Jeg er ikke de første som leser den heller, Rullerusk har gjort det, Vidar Kvalshaug, Lena (Les mye), Eseløret, Torbjørn Hauken,   Janicke og Elisabeth (Bokstavelig talt). Og Signe Pedersen i kommentarfeltet har misjonert. Det er nok ikke så mye annet å gjøre enn å stille seg i kø på biblioteket (slik både jeg og Elis lesebabbel har gjort før deg!)

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)