Det er halloweenhelg og vampyrfeberen herjer som aldri før (siden Buffy – Vampyrenes skrekk og Anne Rice, kanskje?) med Twilight, The Vampire Diaries og hakket kulere Tue Blood/Sookie Stackhouse. Film, tv-serie og enda en tv-serie, alle basert på bøker. Det stemmer, det starter alltid med ordene: i begynnelsen var ordet, er det ikke det den hellige boka sier?

Vel, dette skal ikke handle om det hellige (ei heller Märthas englebok), men heller litt om en gammel bokserie jeg nileste som barn, helt til jeg plutselig fikk følelsen av at et par røde øyne betrakta med i døråpninga hver gang jeg snudde ryggen til eller lukket øynene. Jeg hadde ikke for vane å slutte halvveis i en bok, men sånn ca midt ute i serien om Den vesle vampyren gikk det plutselig ikke lenger.

8205349444-300dpi

Men ikke bruk meg som eksempel. Dette er nemlig en ganske så vennlig vampyrserie, i den forstand at Rydiger istedet for å bite ni år gamle Anton som er alene hjemme blir venn med ham, og dette vennskapet fører Anton inn i en nattlig verden bestående av Rydigers familie – alle vampyrer. Anton og Rydigers vennskap bryter en viktig regel for vampyrer, om å ikke være venn med mennesker. Vampyrer og mennesker har lang tradisjon på gjensidig hat, og på kirkegården der de bor lusker kvitløksknaskende vaktmester Gravenstein omkring med blod på tann etter å ha drept Rydigers onkel en tid tilbake.

Men  Anton tas godt imot av Rydigers familie, kanskje med unntak av tante Dorothea som han stadig med reddes unna, om minnet mitt ikke svikter meg her. Foreldrene til Anton viser også interesse for Rydiger og hans søster Anna, og inviterer vampyrbarna hjem på middag – såklart uten å vite at de er vampyrbarn, og har vært det siden første halvdel av attenhundretallet!

Anton blir stadig med på utflukter med Rydiger og søsknene, og blir dratt inn i tidvis livsfarlige situasjoner (han er jo et vandrende matfat!), men som i andre barnebokserier går det bra til slutt. Det er lettleste bøker, morsomme og underholdende og spennende, og plutselig litt for spennende for noen (meg i alle fall), som kan passe fint for barn fra sju år og oppover, nå i disse skumle allehelgenstider med spøkelser og skremt, og vampyrfeber i alle kanaler. Og pust ut, verken den vesle vampyren Rydiger eller noen andre vampyrer i disse bøkene glitrer i sola. De brenner.

Den vesle vampyren kom første gang ut i 1979, er skrevet av tyske Angela Sommer-Bodenburg og finnes både som bok, lydbok, tv-serie og film. Tolv av totalt nitten bøker er oversatt til norsk, og kan trygt anbefales for litt grøss i høstmørket for eldre barn og barnlige foreldre.