Ukens fredagsportrett presenterer journalisten Ales Ree (38), trebarnsmor og bosatt i New York. Hun leser helst på subwayen, i badekaret eller på sengen. Forfatteryrket mener hun imidlertid ikke er noe å trakte etter.
Ales anbefaler bøker så ofte som hun kan. Det vil si hver gang hun har lest noe hun synes andre bør lese:
– Dessverre går det lenger og lenger mellom hver gang jeg leser en bok jeg synes andre må få med seg, det er mye middels bra der ute. Lurer ofte på om grunnen er at jeg er blitt surere og mer kritisk med alderen, eller om jeg er blitt klokere og at det er forlagene som utgir for mye slapp litteratur. Tipper svaret er en kombinasjon av de to. Den siste boken jeg anbefalte til noen var The Good Parents av Joan London, en australsk forfatter. Og det er faktisk bare noen uker siden, så da ser det kanskje ikke så mørkt ut likevel.
Boken handler om ulike generasjoners forsøk og feiltrinn i valg av familieliv, og et portrett av utviklingen i kjernefamilien i etterkrigstiden, fra tvungen forstadsidyll på femtitallet, via fattig hippieliv på seksti/syttitallet, til de frustrerte storbyindividualistene i vår tid.
J.F. Rovling
For tiden bor journalisten, som tidligere har jobbet for NRK i New York, men det hindrer henne ikke i å lese norsk litteratur, og på barnebokfronten går det unna med en sønn på tre og et halvt år. Siste nytt er Ludde blir veldig glad av Ulf Löfgren og Når to vil besøke bestemor av Tor Åge Bringsværd. Begge anbefales på det varmeste.
Selv hadde Ales ikke hatt noe i mot om det var hun som hadde skrevet boken La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist.
– Her er jeg skråsikker. Da jeg leste den for noen år siden, riktignok i feberrus, fikk jeg for første gang på lenge tro på at det går an å skrive en ny litteratur. Å gjennomføre en litterært vellykket sjangerblanding av skrekkroman og sosialrealisme fra den grå svenske forstaden, det er så imponerende at jeg skulle ofret en liten kroppsdel for å ha skrevet det selv.
– Har du en forfatterdrøm?
– I økonomisk mørke stunder har jeg selvfølgelig drømt om å være J. K. Rowling, men ellers ikke.
Ales mener hun har lest nok til at hun tror hun har en anelse om hvor vanskelig det er å skrive. Forfatterpseudonymet har hun likevel klart: J.F. Rovling. For å øke salget. Selv leser hun sjelden verken krim eller fantasy.
– Men jeg leser av og til dikt, og jeg har hatt min periode med franske tegneserier selv om det begynner å bli en stund siden. Jeg kjøpte imidlertid ”Persepolis” i høst, men den står fortsatt i hylla. Av andre ting enn romaner leser jeg ganske mye dramatikk, det er noe jeg har begynt med i det siste. Sist leste teaterstykke var That Pretty Pretty av Sheila Callaghan.
– Hvilken bok skryter du av å ha lest da?
– Svetlana. The Incredible Story of Stalin’s Daughter. Men sannheten er at jeg ikke har lest den helt ut, innrømmer hun.
Brannfakkel
Det er mange bøker den bereiste journalisten ikke har blitt ferdig med, av ulike grunner. Enten har de vært for dårlige, for kjedelige eller rett og slett for vanskelige. Den siste hun ikke helt er kommet gjennom er Ablutions: Notes for a Novel av amerikanske Patrick deWitt.
– Det er en ganske fersk bok, som har fått gode kritikker i aviser jeg stoler på, men jeg kommer liksom ikke inn i den. Men jeg skal absolutt gi den en sjanse til.
– Hvilken bok skal du aldri lese?
– Det er også mange! Det er fristende, men litt kjedelig å si Coelho eller en dårlig krim, så jeg kaster inn en brannfakkel og sier at jeg har lest alt jeg skal av Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Og jeg har bare lest litt av hvert, for eksempel Frihetens øyeblikk, Uten en tråd og Lasso rundt fru Luna.
Eselører er helt greit
Ales innrømmer at hun har kvittet seg med noen bøker i sitt liv. Sist handlet det om ikke mindre enn 14 kasser.
– Da vi flyttet, bestemte mannen min og jeg oss for bare å beholde de bøkene vi ikke hadde lest ennå, eller som var så gode at vi enten ville lese dem om igjen eller låne dem bort til noen. Men det var nok mange ganske gode bøker som havnet hos Elevator på Alnabru. Håper noen har fått glede av dem.
De bøkene de har beholdt sorterer de klassisk nok etter sjanger og deretter alfabetisk på forfatterskap i bokhyllen.
– Hvilken bok vil du ha i baklommen når du dør?
– Jeg har ikke helt begynt å tenke på ettermælet mitt, men det er vel på tide nå som jeg nærmer meg 40. Må ha litt bedre tid på å tenke ut det svaret der. Inntil videre går jeg for en notisbok som i detalj beskriver begravelsen min, for å forsikre meg om at det ikke dukker opp verken prest eller dårlig musikk.
– Sist, men ikke minst tusenkronersspørsmålet: Hva bruker du som bokmerke?
– Jeg har et veldig avslappet forhold til eselører, og bruker faktisk bare det. Har forsøkt å kjøpe vakre bokmerket, sist en snerten metallspiral fra Guggenheim her i New York, men jeg glemmer å bruke dem.
Jeg liker gjengangeren Coehlo i disse intervjuene!
Ja, snodig det der. Jeg leste Alkymisten da jeg var 17 eller noe i den dur, men den gikk ikke inn i historien for min del (verken på godt eller vondt), selv om alle snakket så varmt om den. Jeg har rett og slett glemt den.
Det er jo sjelden et godt tegn, men så skal det sies at jeg har glemt en del gode bøker jeg har lest også. Til gjengjeld husker jeg mange av de dårlige særdeles godt. Irriterende nok.
Coehlo er en fusentast, etter min mening, og talentløs i tillegg.
Men Avjide Linquist er min nye nordiske favoritt. «La den rette komme inn» er en utrolig god bok (filmen er også råbra), og «Håndtering av udøde» er også meget god. Har planer om å plukke opp den nyeste snart.