Betre død enn homofil
Arnfinn Nordbø
Samlaget, 2009

Fy fillern. Fy fillern!

Jo, det tror jeg faktisk må være det eneste jeg kan tenke etter å ha lest denne boken. Arnfinn Nordbø kommer fra tjukkeste bedehusland, men miljøet støtte ham ut da han stod frem som homofil i 2006. «Miljøet» høres upersonlig ut, men det var altså foreldrene, søsknene og bestevennene som ikke ville møte kjæresten hans. Hvordan skal man egentlig fatte og begripe noe slikt?

Kvifor valgte eg då å kome ut av skapet? Var det verdt det?
(Les utdrag av boken her)

Nordbø forteller om en oppvekst med møter på bedehuset, og hvordan han sammen med broren reiste rundt og sang kristne sanger. Beskrivelsene av den hverdagslige Misjonssambandet-kulturen er veldig gjenkjennelig for meg, nærmest kjedelig, men det åpner også for en leserkrets som ikke vet hvordan et misjonsmøte foregår.

Personlige beretninger har den svakheten at de er nettopp personlige. Boken bør ikke leses som absolutt sannhet (ingen bøker bør vel egentlig det), men Nordbø har jobbet for å få med andre stemmer enn sin egen. I bokens siste del, som handler om hva Bibelen sier om homofili, refererer han til mange andre teoretikere, og inkluderer også en samtale med Halvor Moxnes.

Til tross for den personlige formen er jeg imponert over Nordbøs nyanserte syn. Han prøver ikke å fremstille alle kristne som mørkemenn, og forteller også om aksepten som har kommet etter hvert. Bokens styrke ligger i at den ikke er utgitt da det skjedde, men har gitt Nordbø tid til å reflektere og dykke dypere ned i materien. Dette er ikke blitt en bitter fortelling, men en øyeåpner og mulighet for andre til å tenke over temaet.

Jeg lurer på om man kan lese denne boken og etterpå mene noe annet enn det Nordbø mener. Om det er en styrke eller en svakhet, er jeg ikke helt sikker på. Men for å sirkelkomponere: Fy fillern. Fy fillern!