Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld

Mona Vetrhus

Oktober Forlag, 2012

Det er veldig sjeldent at jeg er på gråten på siste side, men da jeg var ferdig med Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld måtte jeg ta meg sammen. Boka skildrer så godt hvordan det er å være glad i noen og å sørge. Å sørge er jo noen ganger prisen av det første, selv om det virker umulig at det skal være sånn. Mens jeg leste, tenkte jeg igjen og igjen på mine egne brødre, og av og til måtte jeg lukke øyene og tenke at de fortsatt er her. De er telefonsamtale eller en t-banetur unna. Likevel fikk diktene meg til å kjenne på redselen jeg ikke greier å kjenne på så ofte. Eg vil vera edderkopp/spinna tryggleiksvev/rundt han/og ikkje sleppa skuggar inn.  

 

Dette er en vanskelig anmeldelse å skrive. De dårlige diktene, de forferdelige romanene og de håpløse novellene er enkle å skrive om. Vetrhus dikt er ikke enkle å skulle si noe om, fordi det føles ut som mine egne ord blir små. Jeg har lyst til å si noe viktig om alle de unge guttene som kjørte for fort ut i vannet, alle de unge guttene som ikke kom hjem og alle de unge guttene som vi kommer til å miste. Jeg har lyst til å si noe om guttene som kjørte ut i vannet i bygda jeg er fra, om bremsemerkene i veien og om alle lysene langs vannet etterpå. Jeg har lyst til å si noe om livet og døden, om hvor skjøre vi er, hvor små vi blir, men jeg greier ikke å finne ordene.  Eg er redd for dagar som denne/fjorden er allereie frosen/eg er redd for fjorden/når den kan fryse fast svaner/men for svak til å bera bilar/eg er redd for dagar som denne/eg skulle ønska eg kunne be/ta vare på bror min/ta vare på dei som køyrer.

 

Jeg får lyst til å si noe stort om søskenkjærlighet. Noe stort om hvor heldig jeg er som har brødre som stiller opp, heier og støtter.  Hvor spesielt det båndet er, hvor sterk det er og hvor vanskelig det er å fortelle om til det til de som ikke har søsken. Hvor skal man begynne? For Vetrhus har tatt alle ordene mine. Alt jeg greier å tenke er alle de fine minnene. Diktene får meg til å se bildene fra min egen barndom. I den rustne, grønne opelen/er vi astronautar/handbrekket losnar/bilen rullar ut av tunet/ned mot vegen/vi reiser til sola/svingar raskt unna alle kometar

 

Dette er en liten bok om store følelser. På elegant vis greier Vetrhus å skrive om døden og det fine båndet mellom en søster og bror uten at det blir en oppramsing av klisjeer. Dette er poesi slik det skal være, selv om jeg er på gråten på siste side.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)