Running the Books: The Adventures of an Accidental Prison Librarian

Avi Steinberg

Anchor, 2011

We build our own prisons. Usually by accident.

Jeg var i fengsel som 16-åring. Sammen med klassekameratene mine skulle vi til Ila for å se et skuespill. Vi må ha vært et syn der vi sto, ungdom fra Bærums beste vestkantskole, foran fengslesporten. Vi ble låst inn og gikk som sauer gjennom lange ganger og jeg skvatt hver gang gitteret smalt igjen bak meg. Det jeg husker best er gangen der innsatte og ansatte har skrevet på veggene. Her var det historier om frihet, postkort fra Syden, gratulasjoner til noen som hadde fått barn. Små dikt og tekster om å være fanget, alene og om mørket etter innlåsning. Jeg har alltid lurt på hvem de var,  og hvordan det gikk med dem. Det var den samme nysgjerrigheten som gjorde at jeg lastet ned Running the Books. Hvem er disse menneskene som samfunnet har bestemt at vi må stenge inne? Og hvem er det som bestemmer seg for å velge et fengsel som arbeidsplass?

I Running the Books møter vi Avi Steinberg, en høyt utdannet, ung, jødisk mann som ikke aner hva han skal bruke livet sitt på.  Han bestemmer seg for å søke på stillingen som fengselsbibliotekar, og får jobben. Dette kunne vært en rørende historie om hvordan en privilegert mann bruker litteraturens kraft til å forandre en kjeltring, men så lærer den privilegert mannen like mye som kjeltringen. Dette er ikke en slik historie. Det er flere historier; om Avi, om de innsatte og om et straffesystem som ikke fungerer.

Avi blir tilfeldigvis biblitekar og lærer i et fengsel i Boston. Her møter han mennesker fra en helt annen verden enn den han er vant til; hallikere, mordere, overgripere og gangstere, eller ressursfulle bibliotekarerer ifølge Steinberg. Han glemmer nemlig fort at disse menneskene har gjort til dels grove forbrytelse, og ikke folk man ville stolt på utenfor murene. Det er Chudney, som vil bli tv-kokk, Jessica, som sitter taus i klasserommet hans og ser ut mot luftegården, og C.C. Sweet som skriver på sin selvbiografi. Disse historiene blir vevd sammen med Steinbergs. Bestmoren hans unnslapp forfølgensen av jøder i Polen under andre verdenskrig, og bygde et bedre liv i USA. Familien hans er ortodoks jødisk, som han senere brøt med.  Der de innsatte på biblioteket hans ufrivillig ble stengt ute fra samfunnet, valgte Avi selv å stå på utsiden. Hans historie er like, om ikke mer, fascinerende enn de andre i boka. Det gir boka enda en dimensjon, og gir ham dybde som historieforteller.

For det er et komplisert bilde han tegner av de innsatte han møter. Mest spennende er det å lese om Chudneys kokkeambisjoner og C.C. Sweets biografiprosjekt. Avi tar på seg arbeidet med å hjelpe dem begge, og bryter i prosessen en rekke regler. Dette åpner for diskusjon rundt hvordan han skal forholde seg til de innsatte og hva jobben gjør med ham. Det er det boka gjør best, og halter når den prøver å si noe dypere om hvorfor folk blir kriminelle. Bokprosjektet hans kan best oppsummeres i hans egen referanse til «Hamlet»:

Tragedies have a final act that implicitly allows the storyteller and the listener to believe that even cruel deaths retain some value- namely, their worth as a story for the living. «I am dead, Horatio,» says the tragic Hamlet. «Tell my story.»

 

Det var en taus gjeng med bærumsungdom som ble låst ut fra Ila. Så langt fra våre egne liv hadde vi nok aldri vært. Stille satte vi oss inn i bilene til foreldrene våre og kjørte hjem til trygge hjem.  Jeg har aldri blitt kvitt historiene fra Ila.  Heller ikke de i Steinbergs bok.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)