I disse valgdager har Bokmerker en politisk uke. I dag guider Kristin deg i hvilke bøker du skal lese for å gjøre et «veloverveid» valg på mandag.

Den politiske bokhyllen inneholder mastodonter som biografien om Haakon Lie og lettere saker som Eli Engum Hagens selvbiografi Elskerinne, sekretær og hustru. Men hvis vi går løs på den skjønnlitterære hyllen… Hvordan finner vi partipolitikk der?

Vi har jo for det første Halvbroren. Det er noe femtitall der, og «alle» har lest den, og du vet at du burde gjøre den. Den vant noen priser også, gjorde den ikke? Den gjorde det da bra? Hovedbok i Bokklubben? Og forfatteren har liksom «alltid» vært her. Det er en skandale inni der, men vi leser den ikke for det pikante. Nei, Halvbroren er den skjønnlitterære ekvivalenten til Arbeiderpartiet. Den står i nesten alle hjem.

Når vi blar oss videre, ser vi et samfunn der man nesten får gjøre som man vil, det er en happy politimester som er synlig i gatene, og de som er mørke i huden bor utenfor før de får vasket seg. Og sannelig tas de ikke opp i samfunnet først når de slutter på trygd og får seg ærlig ærbe’. Det er folk og røvere i Kardemomme by, slik det også er i Fremskrittspartiet. Til og med en papegøye eller to.

Mannen. Og naturen. Arbeidet. Nordmannen heve sjøl fenge sin Heim, sjølberga og hvis Isak Sellanrå kunne, ville han nok stemt mot EEC og EF og EU og alt som internasjonalt er. Sushi? Det var da for faen ingen sushisteder da unge forfattere gikk i Kristiania og sultet! Og dessuten, Markens grøde, vi vet den er god, vi leser den om igjen og om igjen, hva skal vi med noe nytt? Seks prosent av oss sverger til Senterpartiet.

Du vet den bokhyllen, den som er bare full av pocketbøker og loppemarkedbøker. Det er den hyllen der du også har stående en fin utgave av Ibsens samlede verker. Du leser dem jo egentlig ikke, men du tenker at det er greit å ha dem der for å skape en motvekt. Ibsens samlede blir ekvivalenten til Rødt. Det er godt for deg, og du skulle egentlig ønske du leste den oftere enn Millenium-trilogien.

Jeg kjøpte for mange år siden Memoirs of a Geisha. Jeg hadde hørt den var god, og kanskje til og med fått den anbefalt. Nå har jeg ikke sett den på flere år, og jeg husker nesten ikke hvordan den ser ut lenger, og ikke hva den handler om. Hei, Venstre!

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land solgte ikke veldig bra, så solgte den en stund forferdelig bra, og så ble den film som alle så, og så hadde alle sett den, og plutselig var det ingen som trakk frem denne som favoritt lenger. Sosialistisk venstreparti kommer til å slite med alle som nå velger seg Halvbroren i stedet for.

Uten mat og drikke, duger helten ikke, han henter frem Ingrid Espelids Store rødrutede kokebok, den som alltid har vært der og gir deg det grunnlaget du kan stole på. Som med Knut Hamsun, her er det ikkje nokon faens sushi, men her er det vitaminer og desserter som brødpudding. Tryggheten selv, kanskje litt som Høyre. Du vet hva du får.

De derre bøkene til Ari Behn, du har hørt så mye fælt om dem, og han er jo en teiting, det vet «alle». Og så plukker du opp bøkene hans, kanskje Trist som faen. Og så finner du ut at det er noe bra inni der, kanskje litt overrasket finner du ut dette. Jeg tenker det er sånn folk forholder seg til Krf. Hva? Ofrer de ikke jomfruer på bål? (Og med nye takter, kanskje man skulle ta en titt på det nyeste de har gjort?)

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)