Jeg har et problem. Det er et problem jeg regner med de aller fleste av dere, om ikke alle, har kjent på selv. Jeg skal nemlig flytte, og prøver å gjøre det så minimalistisk som mulig. Det vil si at jeg prøver å kvitte meg med ting. Det har gått greit å pløye gjennom klærne mine og kaste sentimentaliteten over bord (jeg har levert to og en halv pose til Fretex allerede, og flere er på vei). Jeg har kastet gamle festivalarmbånd og andre tullete små memorabilia (riktignok har noen blitt fotografert først). Jeg vil si jeg er på god vei.

Men så kommer jeg til bøkene. Og bladene. Alle ordene! Hva skal jeg gjøre med dem? Hvordan skal jeg klare å kvitte med dem?

jeg har ikke så mange bøker. det bare føles sånn.

Riktignok gjorde det ikke særlig vondt å legge denne i haugen med bøker-jeg-skal-gi-bort, enten til Fretex eller som et bidrag til bookcrossing, og å kvitte meg med Pamela, or Virtue Rewarded var strengt tatt bare herlig (alle klassikere er ikke så himla bra, mener nå jeg). Jeg klarte også å legge fra meg Prosessen, for den har vi jo i innbundet versjon hjemme. Men så sier det stopp. Jeg tar meg selv i å stirre på haugene med bøker, de aller fleste pocketbøker fra diverse litteraturfag, og kjenner at jeg ikke har lyst til å kvitte meg med noen av dem. De har vært med meg så lenge. De har blitt venner. Og hvem vet vel når jeg kan få behovet en fransk versjon av Camus Den fremmede? Og hvordan kan jeg sende vekk Atwoods Surfacing, med alle strekene og kommentarene og eselørene jeg har lagt igjen? Jeg har en fillete Penguin-versjon av The Waves som jeg har drasset med meg hit og dit siden jeg bodde i Tromsø, jeg kan da ikke bare gi den vekk, eller enda verre: kaste den?

Og som om det ikke var nok med alle bøkene, så har jeg en hel liten kasse med diverse blader og aviser jeg har tat vare på, av ulike grunner. Noen fordi de hadde et intervju med noen jeg likte, eller en kommentar som var smart, eller fine bilder. Andre fordi, vel, fordi jeg sikker kommer til å ville lese dem igjen en dag?

Jeg prøver, men det er ikke så lett å være tøff i trynet mot alle disse bøkene og bladene fulle av fine ord, som jeg av en eller annen grunn har følt for å spare på. Det er hårreisende at vi befinner oss laaaangt over 2000-tallet og fremdeles ikke har teletransportører.

Men jeg trenger i alle fall ikke drasse på denne lenger: