hp-dagene

Advarsel: Jeg skal prøve å unngå å røpe for mye av handlingen i Harry Potter-bøkene, men om du ikke har lest dem er det mulig at du får vite mer enn du ønsker. Det store spørsmålet er hvorfor du ikke har lest dem! I tillegg bruker jeg konsekvent engelske navn på karakterer og hus, håper det ikke plager noen.

You might belong in Gryffindor,
Where dwell the brave at heart,
Their daring, nerve, and chivalry
Set Gryffindors apart;
You might belong in Hufflepuff,
Where they are just and loyal,
Those patient Hufflepuffs are true
And unafraid of toil;
Or yet in wise old Ravenclaw,
if you’ve a ready mind,
Where those of wit and learning,
Will always find their kind;
Or perhaps in Slytherin
You’ll make your real friends,
Those cunning folks use any means
To achieve their ends.

Jeg husker første gang jeg leste Harry Potter og de vises sten. Jeg var faktisk litt skeptisk, jeg husker at beskrivelsen av boka ikke dro meg inn og de første kapitlene overbeviste meg ikke helt. Selv da magien kom for en dag (ja, jeg visste ikke noen ting om historien før jeg leste første bok) var jeg bare mildt interessert. Men da de kom til Hogwarts og alle ble sortert inn i hus var jeg solgt.

Det var ikke bare den klassiske internatskolen og det engelske hussystemet som gjorde det; det var ideen om at hvert enkelt hus eksemplifiserte en type personer, en type personligheter, og at man magisk ble plassert i riktig hus etter hva Hatten leste i dine innerste tanker. Jeg begynte med en gang å tenke over hvor jeg ville endt opp og hvor kult det ville vært å gå på Hogwarts.

De første Harry Potter-bøkene er veldig avhengige av hussystemet for å skape en dynamisk handling. Uten interne stridigheter og faktisk konkurranse mellom husene, særlig Gryffindor mot Slytherin, ville bøkene hatt lite handling før Voldemort hopper frem fra skapet igjen. Derfor er det litt trist at de fleste husene blir så lite utforsket som de gjør. Likevel får vi gjennom sju bøker nok innsikt i de fleste av dem til å kunne se at førsteinntrykket vi får er litt feil.

GryffindorGryffindor
Gryffindor er det huset vi vet mest om, naturlig nok. Huset står for mot, ærlighet, mental styrke og rettskaffenhet. Harry er derfor ikke det beste eksemplet på en Gryffindor-elev. Jeg føler at Neville Longbottom representerer huset mye bedre. Neville starter som en klønet komifigur, men har en av de bedre karakterutviklingene i bøkene. Han ender opp som en frihetskjemper som står på mot alle odds, og som har mot til å gjøre det rette i alle tilfeller.

Gryffindor er prinsippfast, og det er dets svakhet. Mange av karakterene i Gryffindor er noen ganger helt blinde for konsekvensene av sine handlinger. I tillegg kan huset tiltrekke seg personer med svært høye tanker om seg selv. I de senere bøkene lar Rowling en del mindre flatterende Gryffindorer entre scenen, som både er pågående, oppblåste, pertentlige og temperamentsfulle når det gjelder regler(Percy, McLaggen, James Potter og Romilda Vane er de beste eksemplene).

Jeg må innrømme at jeg ikke har mye til overs for Gryffindor. Ikke bare er huset fylt med «sportsidioter» som setter mestring av et mildt sakt tåpelig spill over å lære MAGI(!), men de er i tillegg ganske arrogante og de får særbehandling av skolens ledelse.

HufflepuffHufflepuff
Hufflepuff er ofte misforstått. Førsteinntrykket av huset er at det skal symbolisere lojalitet, vennskap, hard arbeid og standhaftighet. Kikker man litt bedre etter er det derimot ganske klart at Hufflepuffs viktigste kriterium er at det ikke har noen kriterier. Helga Hufflepuff mente at alle med magiske evner burde få studere på Hogwarts, og hun ville helst ikke ha noen begrensninger på hvem som skal komme inn i hennes hus (man får inntrykk av at hun ikke var noe særlig for husideen overhodet). Hufflepuff ender derfor opp med mange av dem som kanskje ikke har noe brennede ønske eller altoverskyggende talent når de sorteres, noe som var nøyaktig hva Hufflepuff ønsket.

Hufflepuff er huset som sjelden utmerker seg, men som ser ut til å være det hyggeligste og det mest sammensveisede. Lojalitet og vennskap blir egenskaper som automatisk utvikler seg i en slik gruppe. I tillegg blir de fleste fra Hufflepuff presentert som sympatiske, om enn litt kjedelige personer. Det beste med Hufflepuff kommer til syne i Cedric Diggory og Nymphadora Tonks (auror/svarspaner i en alder av 24), som eksemplifiserer likhet ved at de er like gode i alt de foretar seg. De er også de mest sympatiske karakterene i Harry Potter-universet. Rowling indikerer flere ganger at Hufflepuff er det største huset, og det virker rimelig.

ravenclawRavenclaw
Jeg må med en gang tone flagget å si at jeg er i Ravenclaw. «Wit beyond measure is man’s greatest treasure» er jeg helt enig i. Desverre er mitt favoritthus også det huset som er minst i fokus. Huset står for viten, kreativitet og intelligens. Praktiske egenskaper nevnes ikke. Dette er best vist i måten man kommer inn i Ravenclaw-tårnet på. Alle andre hus bruker passord, men i Ravenclaw må man istedet svare på en gåte stilt av ravnen på dørklinka. Utrolig morsom ide, men lite praktisk og ganske uklokt siden det er flere enn Ravenclaw-elever som kan finne svaret. Luna Lovegood er en god indikator på flere av Ravenclaws svakheter og styrker, hun ser ut til å mestre komplekse formler og kompliserte ideer med lettet, men blir lett distrahert av sine egne merkelige tanker. Jeg har også alltid følt at Hermione ble feilplassert i Gryffindor, og det er jeg ikke alene om.

Ravenclaw forbindes med estetikk, og mange av elevene der blir beskrevet som pene og tårnet til Ravenclaw har det vakreste fellesarealet (ok, så passer jeg kanskje ikke perfekt i Ravenclaw likevel…)

Det virker som om Ravenclaws største svakhet utover i bøkene er en mangel på tilknytning til det praktiske og en viss mengde snobberi. Flere av elevene kan beskrives som svevende og ufokuserte (Lovegood, Chang), og ved flere tidspunkt har de uttrykt overraskelse over at gode ideer kan komme fra andre enn elever fra Ravenclaw. Jeg antar at en av grunnene til at Ravenclaw er såpass lite med i bøkene er at de er såpass distansert fra resten av skolen og at mange av dem som går eller gikk i Ravenclaw er opptatt med å utforske nye bruksområder for drageblod og lite interessert i «vanlige» problemer som Voldemort og mørk magi. Det er også kanskje derfor at Ravenclaw har færrest deltakere i den siste kampen mot nettopp ham, med unntak av Slytherin.

slytherinSlytherin
Slytherin blir fra første stund fremstilt som det «onde» huset, der alle skurkene er. Hagrid forteller Harry at alle de mørke trollmennene kommer fra dette huset, selv om det jo er en rein løgn. I tillegg er det i dette huset at Harrys plagånder Draco Malfoy og Snape befinner seg, og det er selvsagt Tom Riddles gamle hus. Gryffindor og Slytherin står steilt mot hverandre, så Harrys bilde av huset blir ikke akkurat bedre ettersom tiden går.

Ambisjon, slu og sinnsrike tanker, viljestyrke og evnen til kompromitere det meste for å oppnå et mål. Ingen av disse egenskapene er generelt negative, og kan ofte være positive drivkrefter. Men det er heller ingen tvil om at de lett kan misbrukes, på samme måte som intelligens, mot og lojalitet kan være negativt i noen sammenhenger. Det er naturlig at dødseterne består av flest fra Slytherin, fordi Voldemort selv gikk i det huset og hadde svært stor innflytelse der også etter at han var ferdig på skolen. Det er lett å forstå at mange som er ambisiøse blir fascinert av den mørke magien, som ofte kan gi inntrykk av å ha mye utappet potensial.

Slytherin-elevene virket drevet til å oppnå noe. Hvis vi ser på de dyktigste magikerne i Harry Potter-bøkene er listen dominert av Slytherin-elever. Severus Snape laget nye formularer i en alder av 16 år, Bellatix Lestrange duellerer med tre personer på en gang og holder stand mot Dumbledore i bok 5, og Tom Riddle er den (nest) mektigste magikeren på hundrevis av år. Selv Dumbledore viser frem flere av Slytherins viktigste egenskaper, særlig i sin ungdom og i planen han legger for å stoppe Voldemort. For ikke å snakke om at før Harry begynner på Hogwarts har Slytherin vunnet husturneringen mange år på rad. De ville også ha vunnet i 1990 om ikke Dumbledore (i en skikkelig drittsekkmanøver, spør du meg) gav bort seieren til Gryffindor. Ikke rart at Slytherin har et noe kaldt forhold til både Dumbledore og Gryffindor om det er slik de vanligvis blir behandlet.

Slytherins største svakhet er fokuset på trollmannsblod og den dårlig skjulte rasismen. Det er dette som gjør at man ikke kan like de fleste Slytheriner, selv om de ellers kunne vært sympatiske nok (Slughorn). Det er likevel interessant at Rowling forsvarer Slytherin i flere intervjuer, og sier at hun angrer på at hun ikke fikk introdusert en potensielt mer sympatisk karakter i huset i bok 4, som hun lenge hadde planer om. Ta en kikk.

Vi blir alt i bok 2 formant at hver enkelt elev har muligheten til å velge sitt hus. Harry vil ikke i Slytherin, og derfor slipper han også det (selv om bøkene kunne blitt ganske morsomme med Harry i Slytherin, spør du meg). Dermed er ideen om at hvert hus er bygget opp av folk med liknende personligheter svekket. Men med tanke på at elevene introduseres som elleveåringer i en nye «familie» med lange tradisjoner og mengder av eldre elever som forbilder, er det ikke rart at selv elever som ikke starter som typiske personligheter raskt blir det. Kanskje ikke alltid like heldig?

Men alt dette har selvsagt bare vært opptakten til det store spørsmålet:
Hvilket hus passer du i?

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)