Fifty Shades er i ferd med å bli et kultfenomen, men litterært skiller det seg lite fra en middelaldrende kvinnes private dagbokfantasier.

Fifty Shades Fanget

E L James

Gyldendal, 2012

Da jeg var kommet ca. en fjerdedel inn i boken slo det meg. Denne boken er jo ikke ille? Ikke noe mesterverk, akkurat, men det forsøker den heller ikke å være. Dette er ordinær kiosklitteratur og den er helt ok. Så jeg fortsatte å lese.

La oss bare umiddelbart rydde opp i en del mulige vrangforestillinger og andre elementer det kan være greit å få på plass for å yte boken mest mulig rettferdighet. Først og fremst bør det understrekes at jeg ikke lest fryktelig mange bøker av denne typen, altså det vi på godt norsk kaller husmorporno. Jeg har lest noe, enkelte gamle lefser som har ligget slengt på hytter og slikt, nok til å forstå sånn noenlunde hva det hele dreier seg om. Dernest, at jeg ikke forventet noen stor og altoppslukende leseopplevelse som ville sitte i mange dager etter at jeg hadde lest boken. Jeg forventet å bli underholdt noen timer og, gitt alt oppstyret rundt boken, kanskje bli bittelittegranne seksuelt pirret. Jeg kommer tilbake til sistnevnte senere.

Altså, jeg var kommet omtrent en fjerdedel inn i boken, rundt 120 sider, og den gudommelig kjekke og uanstendig rike Christian Gray var i ferd med å innvie den naive og jomfruelige litteraturstudien Anastasia Steel i sine seksuelle preferanser. Eller mer presist, han hadde gitt tydelige hint, men skulle nå vise henne lekerommet sitt. Endelig litt hanky-panky. Det var omtrent her fortellingen gikk fra å være halvveis akseptabel og lesbar til å bli irriterende dårlig.

Bokens rundt 120 første sider er altså lesbare. Vi blir introdusert for Ana Steel og hennes studentvirkelighet, hun intervjuer forretningsmannen Christian Grey og faller umiddelbart pladask for ham. Ana drar tilbake til hverdagen sin på universitetet men blir oppsøkt av Christian som overøser henne med gaver og oppmerksomhet, vi får noen halvinteressante trekantdramaer mellom Christian, Ana og José, som er forelsket i Ana og det hele leder, ad omveier, mot et naturlig klimaks hvor Ana og Christian endelig får hverandre.

Etter dette blir det straks så meget verre. Ana er på den ene siden en sterk kvinne som tør og til dels makter å motstå Christians tilnærmelser. Samtidig er hun en fullstendig uskyldig jentunge hvis forestillinger om forholdet mellom menn og kvinner er hentet fra britiske 1800-tallsromaner. Christian, i slutten av 20-årene, er forretningsmann og rikere enn Krøsus. Han styrer bedriften sin som han vil, har privatfly, helikopter og alt annet han måtte ønske av materielle goder, tenner på BDSM og er en knallhard og følelsesløs dominant. Han ble adoptert som barn, hadde tydeligvis en ikke så veldig enkel barndom, og det kommer rask frem at han ikke forholder seg til kjærlighet. Når Ana spør om noe betyr skal elske i natt svarer han «Nei, Anastasia, det gjør ikke det. For det første elsker jeg ikke. Jeg knuller … hardt.» Han har imidlertid blitt bunnløst forelsket i Ana og det ender opp med at de elsker. Ømt og kjærlig.

Og så var det denne sexen da. Både Ana og Christian går rundt og er konstant kåte. Ana blir våt bare Christian ser på henne eller buksene henger på hoftene hans på den måten, og de henger ofte på den måten. Christian, på sin side, blir hard av at Ana biter seg i leppene og har en utholdenhet og evne til å gjenta sine bedrifter etter kort tid de fleste menn bare kan drømme om. Klart, akkurat det er kanskje ikke så rart hvis du knuller (beklager den brutale ordbruken, men det er det eneste dekkende akkurat her) en som får orgasme bare du leker litt med brystvortene hennes. De knuller og knuller og Ana får orgasme og Christian får orgasme og de puster ut og knuller igjen og de får orgasme igjen og sånn holder de på. Men særlig kinky er det ikke. Det er litt spanking og en pisk og sånt, men stort sett er det helt vanlig sex ikke så forskjellig fra det de fleste par holder på med inntil de føler behov for å piffe opp samlivet. De snakker mye om lekerommet, Christians inkvisisjonslignende instrumenter, rollespill, grenser, sikkerhetsord og slikt, men de gjør ikke så mye av det. Og er det særlig opphissende? Ønsker du å lese sexnoveller finnes det nok av nettsider for den slags med høyere litterær og opphissende kvalitet.

Det som dog irriterte meg mest var ikke mangelen på detaljerte beskrivelser av halvkinky sex. Ei heller at de nevnte scenene ikke var nevneverdig pirrende. Det var det ungpikeaktige på grensen til infantile språket spekket med klisjéer. Christian Grey er en gresk gud, han er Dionysos, alle kvinners mørke fantasi. Og så Ana selv, da. Når så alle dine handlinger blir kommentert og sekundert av din indre gudinne (hva skjedde engelen og djevelen som satt på hver sin skulder?) er det takk og farvel for meg. Det er hyggelig at folk leser, men private dagboksfantasier burde ikke presenteres med bundet rygg og stive permer.