Mari: Jeg har veldig lyst til å si Øya av Victoria Hislop. Mest fordi jeg hatet den, som forsåvidt er et kompliment. Alle snakket den opp og var helt forelsket i fortellingen om leprakolonien, men de må jo ha ignorert det utrolig forutsigbare plottet, de endimensjonale karakterene og den håpløse nåtids hovedpersonen. Da fenger ikke romantikken altså.

Geir: “Møllerens søn gikk og tænkte”. Jeg tror ikke jeg behøver å si hvilke bok dette er fra, siden det er åpningslinjen fra en av de virkelig store, klassiske kjærlighetsromanene. Det river fremdeles i minnet da lektor Erik på Hamar Katedralskole ba meg slå opp på kapittel tre og begynne å lese høyt. Ordene som kom ut av munnen min ble fulgt med en rødmerød ansiktsfarge:

“Ja, vad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse.  Den var som margeritan som åpner sig på vid væg om nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring.

Slik var kjærligheten”

Før jeg brøt ut i panisk latterkrampe og lesingen stanset i en murvegg av pubertal fnising.

– Geir, kan du lese videre, sa lektor Erik. Flere ganger. Før han ga opp og ba en av de pene jentene som satt lenger  lese videre, mens jeg satt der til spott og spe på første pulterad.

Siden har jeg lurt på hvorfor akkurat dette verket var så forhøyet, for meg var det bare en stor, rødmusset flekk av pinlighet og fullstendig meningsløshet. Helt til jeg leste Sult, og skjønte at Hamsun egentlig skal leses som humorist og satiriker. I det lyset fikk plutselig Viktoria et skinn av mening.

Linn: Jeg leste første bind av Fifty shades of grey da jeg jobba i bokhandel og var slått ut av influensa i et par uker rundt den norske utgivelsen. Jeg kan like en god, dårlig bok, jeg, så jeg tenkte at jeg skulle prøve denne erotiske romansen, og var klar for en eviglang will they, won’t they, min favoritt-romansesjanger, men dette hjelpeløse opplegget her kunne ikke engang 40 i feberrus redde. Jeg ga meg da det var 50 sider igjen, googla hvordan den slutta og så en episode Grey’s Anatomy på nytt i stedet. Og det er IKKE fordi jeg er prippen at jeg ikke likte Fifty shades, altså, jeg lover. Jeg (trodde jeg) visste hva jeg gikk til, men det var verre enn frykta. Litt som da jeg så The Room første gang. Det er liksom dårligere enn man klarer å forestille seg. En dårlig, dårlig bok, rett og slett.

Silje: Jeg får lyst til å svare noe tøys, som Forvaltningsloven eller noe sånt. Men jeg skal svare ordentlig. Den minst romantiske boka jeg har lest må nesten være American Psycho. Ikke fordi jeg ikke likte den, for det gjorde jeg. Det er jo en sinnssyk og bra bok. Men det er noen scener der som ødelegger all tanke på romantikk en stund fremover. Og enda verre å prøve å lese den boka Linn nevner etterpå, for å si det sånn.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg