Eva-Mari, foto: Bjørn Wad

Vi kaller det en slags føljetong, det er nemlig flere som synes Jørgen + Anne er sant er så bra at vi ikke synes det gjør noe at de svarte for sent på spørsmålene til å være med i den opprinnelige posten. Eva-Mari Andersen er i likhet med Madeleine  ekstremt begeistret. Og dessuten oppfører hun seg på langt nær slik datteren av en biblioteksjef skal oppføre seg, bare vent på den saftige fortellingen (og et lite heisann!-vink til Eva-Maris mamma, biblioteksjef, som visstnok er bokmerker-fan. Sånt liker vi!)

– Går det an å si med to setninger hva som gjør boken så bra?

Det blir litt gjentakelse av det Madeleine sa, men denne boken tar barns følelsesliv på alvor.

Jeg var et sånt naivt, lidenskaplig, drømmende, ønskende barn som fant litt av meg selv i denne boka. Mens alle andre barn var sånn, Eva, nå er du rar igjen, sa denne boka, kom igjen, Eva, dette går bra. Jeg identifiserte meg med Anne. Anne er en sterk litterær figur, og om jeg må si det selv, et godt forbilde, i en barnebokverden som til tider ikke lar jentene komme til sin rett, eller lar dem utfolde seg slik de egentlig kan, vil og bør. OG! Den har et godt språk! Den har mange språklige bilder og etter min mening gode setninger.

Først og fremst var Anne + Jørgen en bok jeg fant veien til gjennom lydbok. Jeg lånte den på biblioteket på Tromøya – husker så godt at jeg syklet den litt lange veien kun for å finne den, og så spilte jeg den om og om og om og om igjen i låneperioden. Jeg husker ennå deler av boka utenat.

– Når leste du boken første gang?

Jeg tror jeg nettopp hadde begynt på skolen – og så varte vel Anne + Jørgen-perioden et par år, hvertfall til 4. eller 5. (den var ikke alltid like dominerende, men likevel) Den ble avløst av Frida-bøkene, og siden også Erik Fromms bok Om kjærlighet, som Frida leser i Frida med hjertet i hånden.

Men jeg stjal boka Anne + Jørgen fra Arendal bibliotek da jeg ble litt eldre, og fikk siden (da jeg var 19) Vigdis Hjorth til å signere den. Hun skrev: Kjære Eva-Mari. Til lykke med livet og kjærligheten. Hilsen Vigdis Hjorth.
Da fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg leverte den tilbake til Arendal bibliotek, og kjøpte min egen kopi, i en alder av 19, altså…

– Skal du se filmen?

Jeg vil se filmen, men jeg er litt redd den skal ødelegge min litterære verden, som jeg husker så godt, og som er så rik. Men, jeg har sett av traileren at den nok er noe annerledes enn boka – up to date – og da funker det nok.

BLA BLA BLA – JEG ELSKER DEN BOKA OG JEG KAN SNAKKE OM DEN FOR ALLTID. (datet faktisk også en gutt som het jørgen en gang, og holdt det nok gående litt lenger enn planlagt fordi han hadde så pent navn, men så sa han at han en gang hadde vært sammen med en som het anne, og da var det ikke så fint lenger… men, det er nok ikke artikkelrelevant…)

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)