f191-m-185x300Édouard Levé

Selvportrett

Flamme forlag, 2014

 

Édouard Levé har skapt livet sitt i ord på under hundre sider. Jeg vet at han ikke snakker om sine personlige kjærlighetshistorier. Jeg vet at han har sett jord, fjell og hav. Og at han ikke er god på plantenavn. Og gjennom denne nesten endeløse strømmen av preferanser og vegringer – gir verket et ikke-fullstendig, men likevel utfyllende portrett av Édouard Levé. Eller av et menneske, om man vil.

Der Knausgård brukte seks fyldige bind på å utlegge sin egen livshistorie, nøyer Levé seg med et langt mer beskjedent antall sider. Likevel formår han å skape et  bilde rundt sin egen person – et bilde med både angst, glede og livserfaringer. Gjennom korte utlegninger av ting han har gjort, aldri vil gjøre eller vanligvis gjør får man innblikk i alt fra kjærlighetsliv til selvmordstanker. Et innblikk som også fungerer som et rimelig helstøpt litterært prosjekt.

”Jeg har hatt guppies, tigerbarber, neonfisk, en slangeaktig svart-og gulstripete fisk, og andre akvariefisker som jeg har glemt navnet på. Jeg har hatt en hunhamster som fikk navnet Piruett fordi hun elsket det turkisblå hjulet sitt å løp så fort i det at hun enkelte ganger ble med helt rundt.”

Formen er forholdsvis fastlagt, og nesten hver eneste setning starter meg ”jeg”. Og det er også i høy grad et verk om jeget, om et enkelt subjekt i en noen ganger vanskelig verden. Et subjekt som tenker, drikker vin, henger ut med venner, reiser – og i aller høyeste grad er et ”jeg”. Prosjektet fungerer godt, og sakte men sikkert føler jeg at jeg vet hvem dette er. En fransk mann, som har blitt elsket, og noen ganger elsket. En kunstner, en ensom liten gutt på familieferie, en som har nappet vingene av over tredve fluer.

”Når jeg betrakter et jordbær, tenker jeg på en tunge, når jeg slikker det, et kyss. Jeg innser at dråpevise drypp kan være en form for tortur. Det smaker noe når jeg brenner meg på tungen. Minnene mine, de gode som de vonde, er bedrøvelige og livløse gjenstander”

Verket fungerer godt som selvbiografisk verk – fordi den både optimaliserer og stikker en finger til sjangeren selv. Dette handler ikke om utpenslete erindringer, eller om evigvarende barndomsanektoder. Noen ganger savner man kanskje utlegningene idet formen er på sitt mest låste. Men kun i små øyeblikk. For når disse personlige setningene er på sitt beste, så er de virkelig gode.

Dette handler bare om et jeg i verden – så enkelt, så vanskelig. Og så fint.

 

(Senere skriver Levé verket Selvmord, som han leverer til sin forelegger ti dager før sitt eget selvmord. Mer om det senere)

Latest posts by Tora Døskeland (see all)