Hjertet. En kulturhistorie
Ole Martin Høystad
Spartacus Forlag 2011
314 sider
«Hjernen er et faktum, ikke et symbol. Hjertet er begge deler», heter det i et gjentatt poeng i Ole Martin Høystads kulturhistoriske bok om hjertet. Dermed sier professoren samtidig at han legger til grunn en dualistisk fortolkningsramme: hjertet, følelsenes sentrum, settes i opposisjon til hjernen og den rene rasjonalitet.
Boka er et bunnsolid stykke arbeid, velskrevet om ikke direkte spenstig skrevet, og utvalget av tenkere temmelig konvensjonelt. Enhver person med noen studiepoeng i et humanistisk fag vil nikke gjenkjennende til den linjære doseringen av tema fra antikken, via religionenes dannelse til middelalderen og moderne tid. En tour de force med få overraskelser, kunne man sagt.
Unntaket er introduksjonen til islams syn på hjertets rolle. I kristendommen er oppfatningen om hjertet sterkt knyttet til Jesu lidelse og vår medlidenhet gjennom det symbolske, blodstrømmende offeret på korset. I islam er derimot synet på hjertet rikere og mer komplekst:
[Allah i islam] er både hinsidig og dennesidig, skjult bak slør på slør i et mørke som bare den hele og rene kjærlighet kan opplyse idet det guddommelige åpenbarer seg – som kjærlighet. Og det er altså i og med hjertet at alt dette skjer. Hjertet er langt på veg synonymt med sjelen. Gud åpenbarer seg i hjertet til den som elsker ham. Dette er bakgrunnen for at hjertet i islam er noe objektivt og essensielt og ikke bare en metafor.
Faglig solid, oversiktlig og tradisjonell i utvalget er beskrivelser som passer på boka. Den strekker seg imidlertid bare fram til starten av forrige århundre (til og med Nietzsche), med heller få avstikkere til vår egen tid. Dermed er «det populærkulturelle hjertet» utelatt. Fortellingen om vår samtid – der høy- og lavkultur ofte umerkelig smelter sammen – mangler i Høystads nesten eksklusivt høykulturelle fokus. Nå skal det sies at forfatteren selv presiserer at han bare skal snakke «høykultur», og trolig er populærkulturen som tema for omfattende til at den kan inkluderes i Høystads bok. Temaet «hjertets plass i populærkulturen» krever helt sikkert en egen bok.
En interessant avstikker til vår tid er kapittelet om hjertetransplantasjoner, hvor motsetningen mellom medisinfagets tekniske optimisme og en annen, mer sjelsorientert optimisme elegant tydeliggjøres:
På grunn av alt som hjertet er i seg selv og representerer, er det også noen som sier nei takk til et «nytt», dvs. fremmed hjerte, og det finnes mange som er både skeptiske og kritiske til hjertetransplantasjoner og hjerneinngrep som kan endre personligheten. Motivene for slike holdninger kan være etiske, sjelelige eller religiøse…da mange oppfatter hjertet som noe annet enn hvilket som helst annet indre organ. For hjertet er ikke bare en muskel og en blodpumpe…Det er et spørsmål om å bevare det humane i en teknifisert tidsalder.
Det er ett av mange eksempel på at hjertet fortsatt oppfattes som et sterkt meningsbærende symbol, selv i en tid hvor det blir stadig vanskeligere å la seg imponere og bli grunnleggende rystet. Men bekymre deg ikke for hjertet – det har ikke peiling og vet hva det vil. Det klarer seg nok…
Trackback/Tilbaketråkk