Mitt liv var et hett bibliotekEB_BIkUANByLYmkx5LAGrAb_5nXPg6-PYgEFkcpZLsig

Kristian Klausen

Roman 

Cappelen Damm, 2013

[…] Jeg ante ikke at jeg selv en vakker dag skulle begynne å lese, visste ikke at disse tause, mumlende bøkene fra verdenslitteraturen i hyllene til Oslo-onkel, skulle innhente meg og snakke til meg i andre byer, fra andre bibliotek, i andre utgaver, eller til og med i nøyaktig de samme utgavene, jeg skulle komme til dem alle sammen, via helt andre omveier.

Mitt liv var et hett bibliotek handler om hvordan litteraturen går i dialog med livet. Om hvordan man via omveier i litteraturen kan komme tilbake til sin egen fortid. Eller via de levde minnene kommer tilbake til litteraturen. Kristian Klausens siste er tredje og siste frittstående bind i en romansyklus, som jeg, uten å ha lest de to forutgående bindene, kastet jeg meg over. Hovedpersonen k blir ansatt ved Drammen folkebibliotek, hvor han får jobben med å sortere og kategorisere bøkene nede i hvelvet. Byene, leilighetene, jentene, sexen. Etter hvert som k går gjennom poser og kasser med bøker blir han og leseren konfrontert med hans fortid via bøkene som preget den. Med et umettelig begjær for bøker og for kvinner.

Da oppdaget jeg den hellige lyden for første gang: Vera bak skranken, som satt og stemplet bøker. Én og én bok. Først stempelet mot puta, for å få blekk, deretter den myndige påføringen av stempelets dato inne i boka, dunk (svakt), og så skrev hun på disse små kartotekkortene som befant seg bakerst i bøkene (inne i en liten lomme). Hårene på underarmene mine reiste seg, av en eller annen grunn, slik de (uforklarlig) ofte gjør det av ømme, enslige, vare lyder fremkalt av personer i det offentlige rom, en prest som vender et bibelblad i en begravelse, en dame som åpner håndveska på et tog i stillheten mellom to stasjoner.

Hovedperson foretrekker – jeg gjetter som Klausen selv ­– krevende litterære klassikere. Jeg smiler bredt når fortelleren gjør et poeng av at barneintellektet hans ikke hadde noen interesse av å løse krimgåter. Samtidig får jeg til tider følelsen av at de litterære referansene er litt for åpenbare eller lettvinte. Det å kalle hovedpersonen for k, for eksempel, er verken særlig nyskapende eller genialt. Det er samtidig ingen tvil om at Klausen er en belest fyr. Han trekker opp linjer og forbindelser mellom verker, enten objektivt eksisterende eller via hans subjektive assosiasjon. For eksempel har han en spennende tanketråd der han ser på hvordan holocaust har vært med på å forme en rekke forfattere. Til tross for at det innimellom nesten vipper over til pretensiøs oppstylting, er det for en litteraturelsker en underliggende spenning når han beveger seg fra bokstav til bokstav, forfatter til forfatter. Referansene finnes åpenbare i teksten, men også indirekte i skrivemåten. Det finnes for eksempel tydelige spor av både Joyce i form av tankestrøm og Proust i erindringens logikk.

Men på selve filmopptaket av soverommet høsten 1971 er jeg ennå ikke født. Men snart. Bildet henger og venter, slik all kunst og litteratur venter tålmodig på våre korte gjestespill foran dem og inne i dem. De gangene jeg i voksen alder kommer over akkurat dette Picassomotivet, gjerne tilfeldig, det kan være i en kunstbok eller hengende som reproduksjon i et hjem jeg besøker, åpnes et rom inni meg, nøyaktig hvor åpnes det, er det i tankene, i sansene eller i kroppen, det åpnes noe i meg, først språkløst og utydelig, deretter får anelsen en forsiktig kontur, beskyttelse, de det første ordet jeg sier, jeg hvisker beskyttelse lavt til meg selv i kjelleren under biblioteket, jo, det er den beskyttende tilstanden jeg var i som liten gutt jeg fornemmer, tida fra 1-5 år, en tid jeg nesten ikke husker noe av, men i små glimt kan det dukke opp en følelse av vektløs lykke, som har med mamma å gjøre. Ikke noe ego, ingen kropp, knapt en bevissthet.

Klausen varierer mellom partier med veldig korte setninger og med lange setninger med komma på komma. Begge deler kan i seg selv være fine virkemidler for variasjon, men i dette tilfellet fører det litt for ofte til en slitsom oppstykking, som for eksempel i sitatet: ”Noen dager senere. Jeg tar heisen ned. Stiger ut. Mørkt. Prøver å skru på lyset i taket. Virker ikke. Går bort til Går bort til  mens hun bærer på n ned. Stiger ut. Mørkt. Prøver å skru på lyset i taket. Virker ikke. Grappa, mens hun bærer på arbeidsbordet, tenner den leddete skrivebordslampa. Litt kaldt her. Pusten min i små skyer fra munnen. Er det en ovn her noe sted? Ja der, ved veggen.” På denne måten ødelegges for meg flyten i boken. Dette understrekes også av en overdreven bruk av kursiv og talestrek. (”Det er fascinerende hvor uendelig mye disse utgåtte leksikonene ikke vet, ikke aner skal skje.”) Det hende også at valget av uttrykk vipper på grensen til floskler – ”Et smaløyd smil på lur” er bare et eksempel.

Det er mye humor til stede i boken, for eksempel litteraturlæreren med de firkantede rumpeballene eller ks inngiftede onkel som konsekvent nekter å integrere seg i familieselskapene, men som istedenfor sitter i en stol og leser etymologisk ordbok høyt for seg selv. Boken inneholder dessuten en rekke pregnante betraktninger som gjør det klart at Klausen kan observere og ikke minst sette på ord det han ser, noe som er skrivekunstens kanskje viktigste egenskap.

Gjennom bladverket oppdaget jeg at hun lå i en hengekøye spent opp mellom to epletrær, hun hadde bare på seg en ola-shorts og overkroppen var helt bar med unntak av en såkalt hudfarget bh (som selvsagt er annerledes enn virkelig hudfarge, siden en slik bh er ensidig lysebrun; virkelig kvinnehud består av mengder av farger; hvitt, gult, blått, fiolett, avhengig av hvor på kroppen vi ser og hvordan lyset faller).

Mitt liv var et hett bibliotek er en uttalt erotisk bok. Den danner et bilde en ung gutts fortvilte forsøk på å få utløp for sin plutselige og umettelige lyst. Klausen skriver om onani og sex på en veldig direkte måte. Samtidig blir det noen ganger litt mye, dette begjæret, det er nesten så jeg ikke helt klarer å tror på det. Det er mulig det bare er jeg som er naiv, men det er nytt for meg at gutter på ni år fantaserer om førti år gamle bibliotekarer. Tolv, tretten, greit. Men ni? Litteratur er uten tvil en smakssak, men noen ganger kan antydninger ha en sterkere virkning enn utbroderingene. Jeg savner delvis en nerve som ligger latent i tematikken, i angsten og forsøkene på å fordrive den med nytelse via sex og litteratur.

Også momentet med psykoanalysen, der eros og thanatos (livsdriften og dødsdriften) styrer livet til hovedpersonen virker på meg litt for enkelt. Hovedpersonen oppsøker en psykiater og blir bedt om å fortelle om barndommen og traumene sine, som det tar forbausende kort tid å fiske frem. Da psykiateren bare trenger å vite at han fikk kappet av lillefingeren som fireåring for å forklare hans personlighet og vansker som er styrt av kastrasjonsangst, sitter jeg igjen med følelsen av at det i virkeligheten umulig kan være så enkelt. For ikke å snakke om alle kvinneskikkelsene i boken, som ikke forblir annet enn stereotyper.

Og når jeg har gjort meg ferdig med Roth […] klarer jeg likevel ikke å starte med A, som en flink gutt, men går over til N, Nabokov. Nytelsen først. Jeg finner Mary av Vladimir Nabokov i en hylle, og legger den foran meg på arbeidsbordet. Den har et friskt heldekkende rosa omslag

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal synes om denne boken. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er genialt eller platt. Det er som om forfatteren har forsøkt å skrive inn for mye på disse 200 sidene. Det er for mye på en gang, og slik noe uforløst ved det. Jeg veksler mellom å være irritert, begeistret, oppgitt, inspirert. Ofte kommer litteraturen oppå den andre historien, og jeg ønsker meg flere av de gode, gjerne implisitte referansene. Sånn det er nå blir lesingen av denne boken for meg mer et tidsfordriv enn et anliggende på liv og død.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)