Vibeke Skofterud, Kristin Størmer Steira, Marit Bjørgen og Therese JohaugDet er lørdag, og OL-bølgen som så til de grader har skylt over oss de siste to ukene, er snart over. Freden sprer seg over landet, og livene våre, de gamle rutinene, vil sakte men sikkert falle på plass igjen.

Da jeg i går kveld satt våken og så (den skuffende) lagtempoen i skøyting kom jeg til å tenke på Roman 1987 av Dag Solstad. En fortreffelig roman, kanskje ikke Solstads beste, men … uansett. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg husker fremdeles ‘sjokket’ jeg fikk når gamle skøytetider ble ramset opp. «Hva i huleste …» tenkte jeg først, «så frekt!». Men, etter litt modning ble det en liten åpenbaring for meg. For hva er litteratur, hva kan man tillate seg, hva er lov?

Jeg leste nylig Shoplifting from American Apparel av den amerikanske forfatteren Tao Lin og fikk litt samme aha-opplevelse som da jeg leste Roman 1987 (uten sammenligning, forøvrig). Dialogen foregår nemlig ofte over Google Talk og det blir titt og ofte tiden referert til nettsteder som Facebook og Twitter.

Hva kan man egentlig tillate seg å skrive om? Alt? Ja, stemmer jeg. Det er det som gjør litteraturen så spennende. Det er ingenting som ikke er lov, du får lov til å inkludere hva du vil. Det meste iallefall.

PS. Hvis du neste OL (eller fotball-VM i sommer) har lyst til å gjøre noe annet enn å se på idrett, kan du gjøre som disse folka gjorde for noen år siden. Arranger, for deg selv eller med venner, et Litteratur-OL. To hektiske uker med fullt fokus på å lese ut for eksempel: de største norske klassikerne. Hamsun, Ibsen … ja, du vet.

Latest posts by Eivind Haugen (see all)