Vi ses i morgen

Tore Renberg

Roman, 603 sider

Oktober Forlag, 2013

Øynene, det føles som om det er sand på dem.
Som om det ligger et fint lag av små sandkorn over hinnen. Det har vært sånn i flere uker nå. Det er ingenting som hjelper, øyedråper, øyesalve, det vil ikke forsvinne. Kornene skaver mot hinnen. Fortsetter det, vil steinene perforere øyeflaten og en dag vil han våkne opp ute av stand til å se verden.
Kanskje like greit.
Kan bli så kvalm av dette.
Det kommer aldri til å gå, gjør det vel?

– Pål

Tore Renberg er forfatteren jeg aldri gir opp. Han er en sånn forfatter som jeg alltid leser bøkene til, og som de siste tre-fire gangene har skuffa meg, men jeg gir meg liksom aldri. For jeg vet jo at han kan. Han er en god forfatter, for all del, det er på en måte ikke bøkene hans som er dårlige, det er mer det at han ikke skriver de bøkene jeg vil han skal skrive. Jeg var 17 år gammel da jeg plukka med meg Mannen som elsket Yngve fra den første bokhandelen jeg fikk jobb i, og den boka forandra livet mitt. Så var jeg 19 da jeg leste Kompani Orheim og gråt så jeg fortsatt husker det nå nesten ti år seinere. Og så kom Charlotte Isabel Hansen, og så kom Pixley Mapogo, og så kom Dette er mine gamle dager, og Jarle Klepp som jeg var så glad i, han ble mindre og mindre av den fyren jeg en gang elska å lese om. Min Jarle Klepp ville jo ikke gjort sånt. Min Helge Ombo er jo ikke sånn. Men de er jo ikke mine, de er Renberg sine – og de må få lov å gjøre akkurat som de vil.

Men desto større var gleden min da jeg var kommet inn i Vi ses i morgen og innså at den ikke handla om Jarle og Helge. Dette var noe annet. Noe helt annet. Og det lugga jo litt i starten, jeg må innrømme det. Det er mange karakterer her, og kapitlene er korte og vi bytter synsvinkel hele tida, det gjelder å holde tunga rett i munnen, og noen av karakterene led i starten under nettopp det – de var karakterer, ikke folk, syntes jeg. Kanskje spesielt Rudi irriterte meg – en sleivkjefta smågangster med munndiaré og når kapitlene skal fortelles gjennom ham, ja, da blir det sjukt masete.

«Kein problem!» roper han tilbake. «Shit, vi har det virkelig rotete her nede, dugnad nå! Hey, Chessi? Spyr du? Ble det for mye kaffe og stake? Kjente du eggstokkene i halsen? He he! Hyggelig… Pål, Pål… Skal gi deg hyggelig, jeg. Hold deg til Rudi, du, så skal det bli hyggelig, ja. Fy faen, vi trenger virkelig å rydde i dette huset. Nei du, jeg liker han der Pål, to døtre og et dameproblem, en bransjeklassiker kommer seilende. L.O.V.E, all I need is my love machine! Gulvlister, kom til pappa. Spyr du? He he! Bare ring doktor P. Ikk! Sa jeg at jeg skal ut og møte ham i kveld igjen? Sa jeg det? Jani? Sa jeg det? Jani? Ligger ikke kubeinet her nede et sted? Kube- …ingen problem! Fant det! Kubeinet! Det lå under finlandshettene!»

– Rudi

Men Rudi er bare sånn! Selvfølgelig må kapitlene hans skrives sånn da, det er jo sånn han er. Jeg holdt på å legge fra meg boka på side 100, for jeg tenkte at nei, et sted må grensa gå, en gang må jeg gi opp og heller bare lese Mannen som elsket Yngve en gang til – men så fortsatte jeg – for jeg gir jo aldri opp, og så ble karakterene til personer, hendelsene ble historier, stereotypene ble vanlige folk og hjertet mitt banka for dem alle sammen etterhvert som sidene gikk.

Vi ses i morgen er historien om tre små dager i livene til tenåringer i Stavanger, en gjeng småkriminelle middelaldrende folk i et falleferdig hus, en far som ikke vet hva han skal gjøre med problemene han har rota seg borti og den lille byen der de lever de små, store livene sine. Det er en sånn bok der du veit at det umulig kan gå bra, uten at du vet hvem det kommer til å gå dårlig med. Det er en sånn bok som er sprekkferdig av historier og liv, akkurat som jeg ser for meg at Renberg er, som om det ikke er nok med hans eget, han har så mange andre liv og historier i seg at de må ut et sted.

«… Har jeg fortalt deg om den gang vi brøt oss inn på Madlavoll Skole?»
Jani rister på hodet. «Nei, tror ikke det?»
«Midt på natten. 1983. Tommy var så jævla sint alltid. Det kan du ikke se på ham nå. Men det var han, en jævla ball av raseri. Hah. 1983. Midt på natten. Madlavoll Skole. Meg og Tommy Pogo. Vi bare sprang gjennom de tomme gangene og brølte. Det var faen så fint.»

– Rudi

De som kjenner forfatterskapet til Renberg vil kanskje bli glade for å se at videogutten og søsteren hans er gjenoppliva i denne boka. De er blitt voksne, og historien deres får større spillerom enn i den lille kortromanen fra 2006. Og det er en fin historie. En grusom, men fin historie. Noen av de fineste passasjene i Vi ses i morgen står lillesøsteren til videogutten Jan Inge, Cecilie for:

På toppen av det hele har hun Jan Inge, og han er ikke sterk, men han er den som styrer alt, uten ham var ingen av dem noen ting, og Jan Inge elsker alle sammen. Hvis han visste dette, så ville han ikke hente pumpehagla og skyte noen, han ville brenne hele huset ned. Sette fyr på alt og la alle dø, inkludert seg selv.

Jeg vil ikke si så mye om handlinga i boka, for den handler om så mye og jeg er sikker på at de aller fleste vil finne historier her som de vil like, pluss at boka er som et mysterium der historie etter historie blottlegges etterhvert som sidene flyr avgårde – og jeg vil ikke ødelegge noen av dem for dere. Dette er en bok om tenåringshjerter som brister, om voksenliv som går i knas, om ansvar og fraskrivelse, om å bo på et lite sted som er hele verden på en gang. Det er en morsom og hjerteskjærende fortelling om kriminalitet og alt det man gjør for å overleve i en verden full av mennesker som ikke alltid vil ditt beste. Og det er Renbergs beste bok på mange år. Jeg har gleda meg til å si dette lenge nå, for jeg visste at dagen kom til å komme igjen:

Endelig, Renberg! Tusen takk for boka! Jeg gleder meg til neste!