Drakeguten
Asbjørn Rydland
Samlaget, 2010

Denne høsten debuterte Asbjørn Rydland med Drakeguten, første bok i en planlagt serie. Boken tar utspring i en verden som laivere har fantasert frem, og vi følger Koll som ønsker å bli en stor kriger, men som er klossete og uerfaren. Det endrer seg når han møter en mentor som lærer ham å bruke vindens krefter.

Axel (erfaren fantasyleser) og Kristin (uerfaren fantasyleser) har tatt på seg å anmelde boken sammen. Forlaget kategoriserer den som ungdomsbok. Vi er ungdom i vår beste alder…

KRISTIN: Jeg brukte lang tid på å komme i gang. De første hundre sidene opplever jeg som det kjedeligste sjangeren kan tilby, med altfor lange utgreiinger om hvor vanskelig det er å være klønete og umandig gutt – men vips! kommer forvandlingen. Denne delen kunne med fordel vært gjort kortere av en flink redaktør.

AXEL: Ja, kjedelig start uten tvil. Den er en eneste lang klisjé, og den drar ut. En opptakt på hundre sider er bra hvis den faktisk introduserer gode karakterer og fortellingen trenger såpass med løpefart. Men Drakeguten er ikke A Game of Thrones, og forfatteren spinner ikke et nett intrikat nok for en såpass lang introduksjon.

KRISTIN: Men det blir mye bedre etterhvert! Den overrasket meg flere ganger underveis, og jeg endte opp med å lese ganske fort for å få vite hva som skjedde videre. Den holder konsekvent læreguttens/ungdommens parti, og blir med det en god dannelsesroman, med moralen: Ikke stol på at andre kan tenke for deg.

AXEL: Som barne/ungdomsbok fungerer det greit, men jeg vil ikke si at dette er en av de bøkene jeg anbefaler like mye til voksne som barn. Jeg ville elsket den før jeg begynte å lese bedre serier som Tidshjulet og Jordsjø. Koblingen med disse faller uheldig ut for Drakeguten. Uten å sammenligne den med disse, kan man likevel si at boka står støtt som en introduksjon til sjangeren.

KRISTIN: Interessant det du sier med introduksjon. Jeg ble jo faktisk fengslet av dette, men tenkte at det kan være fordi jeg ikke kjenner formlene så godt. Hva skiller denne boken fra andre bøker i sjangeren – eller hva ligner?

AXEL: Boka bærer preg av å være skrevet av en mann som er litt for glad i verdensbygging, og likevel ikke får det til fullt ut. For de av oss som er kjempenerder virker det som å lese innledningen til en rollespillkampanje, og i tillegg en kampanje satt i en generisk middelalderverden.

KRISTIN: Ja, jeg synes det er påfallende at verdenen skal være så veldig, veldig gjennomtenkt, men samtidig føler til og med jeg at jeg har lest om den mange, mange ganger tidligere. Kanskje det er derfor introduksjonen blir så langdryg?

AXEL: Men som debut i en vanskelig sjanger er det likevel et godt forsøk. Rydland er helt klart bevandret i sjangeren, og han har kontroll på virkemidlene. Han snur og vender på en del av dem på en god måte senere i boka, og går bort fra «heltereisen» som mange fantasybøker trekkes ned av.

KRISTIN: Jeg er spent på hvor dette går videre. Jeg er ikke i tvil om at Rydland har mange eventyr planlagt, men det spørs om han klarer å strukturere dem bedre videre.

AXEL: Boka var morsommere enn jeg først antok, jeg ble positivt overrasket. Som tolvåring ville jeg elsket den, og selv klisjeene er ikke bare negative. De hjelper til med gjenkjennelse av verdenen og personene, og mange søker nettopp dette i eventyr og fantasyfortellinger. Slik er Drakeguten en god, klassisk fantasy med en morsom vri og kan helt klart anbefales.

KRISTIN: Ja, jeg kommer nok til å lese neste bok i serien. Det er ikke så dumt, dette her!

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)