Grensen, boken med fjorårets lengste tittel, og en av vinterens store salgssuksesser, er en meget interessant, lettlest og underholdende bok. Men gjør det den til en god bok? Jeg er usikker, og jeg skal forklare hvorfor. Men først litt mer om boken.

Etter braksuksessen med Sovjetistan sto Erika Fatland, sikkert slik andre forfattere gjør etter år med innsats, tanketom og usikker igjen og stilte seg spørsmålet «hva nå»? En natt drømmer hun at hun reiser hele veien langs den russiske grensen, og i det hun våkner vet hun hva hennes neste bokprosjekt er. Og dermed er hun i gang: Med støtte fra forlaget, Fritt ord, og en rekke andre stipender, gir hun seg i 2014 ut på en reise som tar henne med hele omkretsen rundt Russland, uten en eneste flyreise, inkludert Nordøstpassasjen, 15 land, noen utbryterrepublikker og minst ett hav.

Glitrende idé
Det ér en glitrende idé som inneholder mye av det man tenker seg en god reiseskildring skal inneholde: Eksotiske reisemål, men også reisestrekninger som viser bevegelse slik de beste reiseskildringene gjør; muligheten for annerledes opplevelser og menneskemøter, og utfordringer nok til å la forfatteren slippe leseren inn under huden når det gjelder frustrasjoner og refleksjoner.

Reisen begynner med det som for meg er den største overraskelsen: på et gammel russisk skip som tar henne med gjennom Beringstredet og hele veien til Murmansk, sammen med verdens rike AFP-ere som både har tid til å reise og råd til å gjøre det på den eksotiske måten: Pensjonister på tur vestover gjennom Nordøstpassasjen på en tur som hvis jeg ikke kjente geografien lett kunne blitt forvekslet med en tur langs norskekysten. Så åpent, isfritt og grønt er nemlig det som i mitt hode er det isbelagte og gusne Arktis, men som viser seg å være et åpent farvann med et landskap og en vegetasjon til forveksling ikke så ulikt de goldeste delene av vårt eget land. Bare tanken at det er mulig å dra på chartertur med båt gjennom det forfrosne nord er en skjelsettende og overraskende tanke.

Videre går turen til Nord-Korea, som er akkurat så lukket og paranoid som vi kan forestille oss, og videre til Manchuria, som er like mye russisk som det er kinesisk. Men derfra og ut er det slutt på overraskelsene. Mongolia er slik vi forventer Mongolia, Kazakstan er som det stanlandet vi møtte i Sovjetistan, det er litt befriende å få bekreftet at Kaukasus er et lett tilgjengelig og fristende reisemål, mens resten av turen er slik vi har lest om – og noen av oss opplevd – tidligere. Samtidig er det kjent fra både Fatlands og Åsne Seierstads tidligere bøker, så det bringer slik sett ikke noe nytt med seg. I Ukraina må Erika skrive om utbryterrepublikken Donetsk, og som alle andre må hun til Tsjernobyl. Men at det var et lite sted i sør-Ukraina som heter Gammelsvenskby, var jeg ikke forberedt på. Og så er vi på kjent mark, gjennom Hviterussland til Baltikum og Finland, før boken avsluttes med dens fineste passasje; villmarksreisen med faren ned Passvikdalen i kajakk og med beina til Grense Jakobselv og havet der reisen begynte: Nordishavet.

En givende, skuffende opplevelse
En henrivende idé, og spenstige landskap. Men om det blir en god bok av det? For et halvt års tid siden fortalte jeg noen at boken var kommet ut og at det måtte være en god leseopplevelse. Vedkommende kjente noen som hadde lest den. Entusiastisk og forventningsfull som jeg var etter min svært så gode opplevelse med Sovjetistan, spurte jeg om de syns boken var god. Nei, var svaret. De likte den ikke. Den var rett og slett kjedelig og dårlig. Jeg ble overrasket, men nå kan jeg forstå hva de mener. Grensen er lettlest, underholdende og lærerrik, men den prøver også å være så mye. Man kan kanskje forvente at en reiseskildring som berører 15 land runder 600 sider. Men da må den også ha et innhold som rettferdiggjør sideomfanget. Jeg tok meg mange ganger i å være lettere overrasket over at jeg ikke helt fikk tak i hva slags bok dette egentlig var: En reiseskildring, en historiebok i tradisjonen etter Simon Sebag Montefiore, eller et forsøk på å gå Åsne Seierstad i næringen? Grensen inneholder nemlig alle disse tre: Personlige og varme beskrivelser av egne opplevelser og refleksjoner i møte med land og mennesker. Lange, upersonlige og til dels forvirrende utlegginger knyttet til stedenes historie, og utenriksjournalistiske beskrivelser av aktuelle hendelser som Fatland havner i på veien. Denne sammensetningen forvirrer meg. Det undergraver det som er Erika Fatlands styrke og det som er det mest interessante med boken – at et menneske faktisk tar seg tid til å foreta denne reisen inn i et så variert og eksotisk landskap, deler av sine utfordringer og refleksjoner.

Brutal, forferdelig historie
Jeg skulle ønske det var en reiseskildring hun skrev. Erika Fatland er ikke spesielt sterk på dialogen – eller monologer som de aller fleste menneskemøtene blir. Jeg kjenner det igjen fra mine dårligste intervjuer: Jeg snakker med folk, transkriberer og gjengir omtrent ordrett det de jeg intervjuer sier. Det blir lite dynamikk av det, og Erikas egne tanker forsvinner fra samtalen. Med kun en person i en dialog blir dette ganske flatt.
I tillegg får vi lange historiske utredninger som andre skriver bedre. Dette er historiske oppramsinger mer hentet ut av leksika enn av forfatterens erfaringer og kunnskaper hun har hentet fram fra reisen. De gir et innblikk i en brutal, forferdelig historie, og som politisk informasjon er den interessant. Men som litterær tekst er den rett og slett dårlig. Til tider blir det så monotont og ensformig at jeg bare blir sittende igjen med bilder av de millioner av lik strødd i fotefarene tsarene og partiformennene khaner som ærekjært har herjet for å herske over den streken som i dag utgjør den russiske grensen.

Erika er best som reiseskildrer. Det er nemlig på det selvopplevde Erika Fatland er best. På den ene siden kommer hun med informasjon som kunne vært hentet ut av Wikipedia:

Litt over halvparten av befolkningen i Xinjiang er uigurer, et tyrkisk folkeslag med røtter fra Mongolia og området sør for Bajkalsjøen i Russland. Som så mange sentralasiatiske folkslag har uigurene en lang og komplisert historie. s.212

På sitt beste og personlige kommer hun med følgende beskrivelser:

Så må jeg ha sovnet igjen, for jeg våknet ikke før toget trillet inn på stasjonen i Yining. Hurtig rasket jeg sammen tingene mine og kom meg ut på perrongen. … I tur og orden dumpet servitrisene ned på stolen ved siden av meg, tok en rask selfie med meg og forsvant fnisende inn på kjøkkenet. s.218

Og bokens kanskje mest interessante refleksjon mens hun besøker et foryndet kjøpesenter i Aktau, som ikke lenger var så foryndet:

I hvilken grad kan man egentlig stole på egne inntrykk og minner? Ikke nok med at vi er subjektive skapninger, vi er også omskiftelige. Alt vi opplever, filtreres gjennom humør og dagsform, forventninger, hva vi akkurat har opplevd, og hva vi lengter etter, der og da. (side 272)

Det er nettopp det som gjør reiseskildringer spennende: Formidlingen av de opplevde historiene filtrert gjennom forfatterens øyne. Men disse refleksjonene forsvinner altså i altfor mange sider som handler om ting jeg kunne lest andre steder. Jeg sitter igjen med en en medrivende og morsom leseopplevelse, men med et innhold som først og fremst er leksikalsk og monologisk, og som ikke inneholder den indre og ytre dialogen som de beste reiseskildringene inneholder.

Takk til Kagge forlag som sendte meg et leseeksemplar av boken.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)