A Sorrow beyond Dreams
Første gang utgitt i 1972
Denne utgaven Pushkin Press, 2019,
Oversatt til engelsk av Ralph Manheim

Kjøpt på Ark Sola Lufthavn

Bare tittelen, A Sorrow Beyond Dreams (eller “En ønsket ulykke” som er originaltittelen, rett skal være rett) viser Peter Handke seg som en språkets mester. Først en tankevekkende og treffende tittel, og i resten av boken følger han opp, setning for setning, ord for ord – markør for markør. Så dekkende, så omfattende, så rett i nerven av hva denne lille boken av den omstridte nobelprisvinneren handler om: En mors selvmord.

Kvelden før hun tar sitt eget liv sender moren et rekommandert brev til sønnens adresse i Frankfurt. Det inneholder testamentet. Selvmordet er planlagt, og i ukene etter er Handke frustrert, sint, irritabel. Mors død vekker sterke reaksjoner hos ham. Men like sterk som reaksjonene er frykten for han skal falle tilbake til den lammende likegyldigheten, sløvheten som han kjente på like etter at han fikk dødsbudskapet. En sløvhet som gjør det umulig å skrive rettferdig om henne. Så Peter Handke, den gang en ung, lovende forfatter bosatt i Tyskland, i starten av sin karriere, skriver:

Han begynner ved begynnelsen, og tegner et rask riss over morens liv – fra barndommen i Østerrike, til perioden under krigen hvor hun forelsker seg i en gift, tysk soldat. Videre til Berlin hvor hun lever et urbant liv både som mor og kone, i en by hvor hun finner fram til sitt moderne, frie selv, ubunden av de stramme rammene i landsbyen i hjemlandet. Hennes lette vesen, et nysgjerrig sinn, sprenger seg fram – en personlighet som dessverre ikke passer inn i samtidens kvinnesyn, som krever at hun skal tjene hjemmet mens mannen skal stå for økonomien. Familien flytter tilbake til landsbyen, og i klemmet mellom sin egen natur og de ytre rammene skvises moren i så sterk grad at hun ikke lenger orker mer, både fysisk og psykisk er hun nedslitt. Til slutt skriver hun sitt brev til Peter og svelger en eske med sovetabletter.

A Sorrow beyond Dreams er en bok som treffer universelt fordi den berører smerten over å miste og frykten for å glemme smerten.

Handke er omstridt. Han benekter drapene på 8000 muslimer i Srebrenica og kaller det en hevnaksjon, ikke et folkemord. Han støttet Milosevic og Karadžić. Vi kjenner til kritikken rundt tildelingen av Nobels litteraturpris for 2019. Samtidig kaller f.eks. Karl Ove Knausgård «Sorrow» for en av vår tids viktigste tyskspråklige bøker. Skal man da la være å lese Handke, slik mange ønsker? Ja, hans syn på Srebrenica er mildt sagt forstemmende, og kritikken han får treffer. Men hans menneskelige analyser, hans språklige virtuositet utfordrer motforestillingene. Skulle vi latt Victoria ligge fordi Hamsun var nazist, eller Mørkets hjerte av Joseph Conrad fordi den er rasistisk? Jeg vet mange boikotter Handke, men er det riktig av oss å gjøre det? Spørsmålet er hvorvidt jeg ved å lese Handke legitimerer hans historieforvrengning. Selv måtte jeg lese noe av ham for selv å ta et standpunkt. Det har du også tid til, selv om det kanskje ikke er politisk korrekt. I boken fremstår han ikke som det monstret man gjerne ser for seg i oppslagene om ham, og skulle jeg beskrive ham på grunnlag av “Sorrow” ville det vært nærliggende å bruke betegnelsen «feministisk sosialist». Jeg er likevel usikker på om hva jeg skal mene, men har lyst til å vise til hva Barack Obama skriver i Dreams of my father der han forteller om en episode fra den tiden han leste før nevnte Mørkets hjerte av Conrad:

Regina blew on her coffee. “So why are you reading it?”

“Because it’s assigned.” I paused, not sure if I should go on. “And because—”

“Because . . .”

“And because the book teaches me things,” I said. “About white people, I mean. See, the book’s not really about Africa. Or black people. It’s about the man who wrote it. The European. The American. A particular way of looking at the world. If you can keep your distance, it’s all there, in what’s said and what’s left unsaid. So I read the book to help me understand just what it is that makes white people so afraid. Their demons. The way ideas get twisted around. It helps me understand how people learn to hate.”

Jeg vet ikke jeg. Hva tenker du?