dream_countryThe Sandman: Dream Country
Neil Gaiman, Kelley Jones, Charles Vess, Colleen Doran og Malcolm Jones III
1991, DC Comics Vertigo

» But the price of getting what you want, is getting what once you wanted.»

Dream Country er den tredje samleboka som omhandler «The Sandman», og den er mer en samling korte noveller enn en sammenhengende fortelling.  Novellene knyttes sammen av Drøm eller hans søsken, men de er sjelden hovedpersonene og vandrer rundt i bakgrunnen. Tegneserienoveller er en interessant form, tegneserier er allerede en kortform på mange måter, med mange visuelle virkemidler som sier mye på liten plass. Novellen blir dermed både enklere og vanskeligere på samme tid. Bilder kan være svært subtile, men kan også bomme grovt når de forsøker. Mye avhenger derforbil av tegnerens stil, og forfatter og tegner kan ha forskjellige oppfatninger av hva som skal komme frem på en side. Resultatet kan blir imponerende, men også fullstendig uforståelig.

Den beste novellen i denne boka er uten tvil «A Midsummer Night’s Dream», som omhanlder den første oppsetningen av teaterstykket med samme navn. Oppsetningen foregår i det fri, og publikum er noe uvanlig for å si det mildt. Auberon, Titania og hele deres hoff kommer for å se stykket, på Shakespeares mystiske meséns invitasjon. Novellen hopper mellom skuespillet og tilskuerne, og vever de to inn i hverandre slik at det etterhvert virker som om det er ingen forskjell mellom dem. Gjennom stykket får vi innsikt i hvilken pris en dikter betaler for å blottlegge sjelen sin på scenen og ofre sitt liv til teateret. For Shakespeare er prisen mindre metaforisk enn for de fleste andre. «A Midsummer Night’s Dream» er eneste tegneserie som har vunnet World Fantasy Award, og regnes som en av de beste tegneserier som er skrevet.

Resten av novellene i boka når ikke like store høyder, men er likevel både gode og tankevekkende. I «Calliope» får vi vite hvor forfattere faktisk får ideene sine fra, ihvertfall i de mer hensynsløses tilfeller. Et direkte svar på det dummeste spørsmålet en forfatter kan få, og en ganske ekkel historie om fornedrelse og avhengighet i tillegg.

«A Dream of a Thousand Cats» handler om drømmenes kraft, og hvordan de kan forandre verden. I tillegg minner Gaiman oss på at små søte kattunger teknisk sett fortsatt er blodtørstige rovdyr (rawr). Vi er bare litt for store til at vi er morsomme å jakte på.

«Fascade» er den siste historien i boka, og her dukker ikke Drøm opp i det hele tatt. I stedet handler historien om hans eldre søster. Hovedtemaet er udødelighet og identitet, og hvordan noe som kan virke som mange menneskers høyeste ønske kan bli en grusom lidelse. I tillegg er novellen nok et lite angrep på superhelter og den navie verdenen de ofte blir fremstilt i. Kanskje den merkeligste historien i boka, men den som berørte meg mest første gang jeg leste den. Noveller pleier å være flinke til det.

vessmidsummernightgj3

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)