Siden jeg ligger langt bakpå med alle bøker jeg skal lese, tar jeg likesågodt og vender blikket litt bak i tid. Det vil si, for meg er ikke denne leseropplevelsen så fjern, for jeg leste den først en gang før jul. Da var det hele sju år siden boka kom ut. Det er nesten et tiår. At et tiår (nesten) skulle gå forbi før jeg fikk lest denne lille perlen av ei bok er i ettertid trist å tenke på. Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig er nemlig en sånn bok som berører deg. Den er enkel, surrealistisk, bittersøt og morsom. Gjennom en rekke små historier, løsrevet fra en kontekst, møter vi en rekke jeg-er og du-er og navngitte personer. Vi ser dem i et øybelikk, så forsvinner de ut av teksten og vi møter nye navn og nye synsvinkler. Men som for å understreke at menneskene tross ulike navn og utgangspunkt er ganske like likevel, er det en konsekvent stemme og stemning i tekstene.

Noen av dem går som denne:

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

mens andre går som denne:

Aud spurte: Vil du ha en kringle? Løven svarte ikke, for den forstod ikke hva hun sa. Den forstår nok ikke hva jeg sier, tenkte Aud. Hun tok ut lommekniven sin og skar et lite kutt i den ene fingeren før hun stakk hele hånden inn i buret. Se, det forstod du, sa hun, og det var alt hun rakk. Slik er dyrene, de er ikke som oss.

Hele tiden balanserer man på kanten av komedie og alvor, og man kan aldri helt forutsi i hvilken retning man vil falle. Og det er jo slik livet er. Det komiske og det tragiske eksisterer samtidig. Man kan aldri unnslippe verken det ene eller det andre. Og det er vel nettopp sånn det skal være. At litteratur kan formidle dette er kanskje ingen nyhet, men det er fint å bli påmint om det. Dessuten skal man ikke kimse av effekten de enkle svart-kvite tegningene har, de som dukker opp med jevne mellomrom i boka. De er som tekstene; små utsnitt av noe større. Det er rom der menneskene knapt synes gjennom noen sokker i et hjørne, en krøllete seng, en flik av en rygg, og stort sett er det ikke mennesker med i det hele tatt; det er folketomme bakgårder, bygårder og parker. Menneskene er ikke så viktige, eller de beveger seg så fort at øyet ikke klarer å se dem?

Som de første fotografiene ikke klarte å fange mennesker i bevegelse, så klarer vi heller ikke fange menneskene i Kim Hiorthøys små fortellinger. De er der, de forsvinner.

Sånn som oss.