«Jeg begynner vel å få en følelse av at det skal bli vanskelig å komme til veis ende», sier Tore Rem ca halvveis i foredraget, men det er viktig at vi får direkte møte med litteraturen, så han tar likevel fatt på begynnelsen av Bjørneboes Før hanen galer. Det er en grotesk scene som utspiller seg; fortelleren har oppdaget en rotte i hjemmet sitt og forsøker å drepe den. Han lykkes til slutt, bare for å våkne neste morgen til synet av rottens «kamerat» som motvillig forlater det festmåltidet dens døde artsfelle er. En realistisk beskrivelse, sier Rem, men også allegorisk såklart, og alt jeg kan se for meg er nazistenes lampeskjermer av menneskehud forkledd i Sylvia Plaths ord (bright as a Nazi lampshade) og en sak jeg så på Dagbladet.no, der de avslører at Hitler hadde gullplomber fra konsentrasjonsleirenes ofre.

Jeg var på foredrag på Litteraturhuset. Tore Rem har skrevet en biografi om Jens Bjørneboe og var der i dag for å snakke om hans tidlige år som forfatter; Bjørneboes 50-tall. Da jeg var yngre og vanket i det velkjente småradikale miljøet alle byer i Norge har, var Bjørneboe en helt. Alle likte Bjørneboe. Alle fortalte meg at jeg måtte lese Bjørneboe, og særlig dro de fram Bestialitetens historie. Riktignok har jeg alltid elsket «Vise om byen Hiroshima», men jeg var skeptisk. Det var noe litt gammelmodig med Bjørneboe, selv om han var slik en opprører hele livet sitt. Det var språket hans, riksmålsfanatiker som han var. Selv heia jeg på radikalt bokmål, samnorsk og nynorsk. Jeg var til og med med i Norsk Målungdom. Bjørneboes strenge riksmål frista ikke så veldig.

Og når det først dukket opp en bok av Bjørneboe vi måtte lese på skolen, var det Haiene. Jeg likte den først. Elementene av noe jeg synes å huske var åndelig helhetstenkning (eller enhetstenkning, men det går egentlig ut på det samme; at alt henger sammen med alt) og mystisisme, hvor enn små de var, føltes relevante for meg. Det var også en nerve i boka, noe mørkt og skummelt lurte og jeg ventet spent på hva det skulle være, bare for å bli avspist med et lusent mytteri som var over på et par sider og på ingen måte slo meg som veldig dramatisk. Skuffa gadd jeg heller aldri ta fram andre bøker.

Nå har det imidlertid gått noen år. Jeg er eldre og rundere i kantene, og har lest nok til å ikke la meg skremme av pent riksmål. Da jeg så at Tore Rem skulle foredra om Bjørneboe tenkte jeg det var en ypperlig sjanse til å lære mer om en av de viktigste kulturpersonlighetene Norge har hatt, og samtidig få ny lyst til å lese ham. Og det stemte: Tore Rem holdt et informativt og underholdende foredrag, selv om det av og til var litt vanskelig å henge med i svingene for et post-fest-slitent hode med ikke-inngående Bjørneboe-kunnskap. Rem viste seg i tillegg som en dyktig oppleser, og en fullsatt Wergeland-sal humret og lo over vittige utdrag fra Bjørneboes brev, notater og bøker.

Kanskje trenger man heller ikke starte med Bestialitetens historie. Kanskje kan man heller ta frem boka Rem beskrev som en «parentes», skrevet i selvpålagt eksil: Vinter i Bellapalma. Kanskje er det sånn at det finnes en Bjørneboe for oss alle. Også for en tidligere skeptiker som meg.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)