The Dreamers
Karen Thompson Walker
Random House, 2019
Lånt på Tøyen Bibliotek

Karen Thompson Walker debuterte med The age of miracles, en roman jeg leste og trykket til mitt hjerte da den utkom i 2012. Jeg skreiv om den her på bokmerker til og med. Jeg har venta spent på hennes neste bok, og da jeg endelig innså at det var blitt 2019 for lenge sida (jeg visste det var i år hun skulle utgi sin neste bok) så slang jeg meg rundt og fikk reservert et eksemplar på Deichman. 

Hvis jeg skal si noe generelt om Walker og bøkene hennes, så er det at hun skriver om store ting – katastrofer og nærmest overnaturlige, eller i hvert fall mystiske hendelser som ikke kan forklares, men som griper inn i våre helt vanlige liv. Oppskriften hennes er slik i begge bøkene. Hun tar noe kjent, noe ufarlig, og så rister hun i det så alt blir annerledes. I debutboka begynner jorda å snurre saktere – the slowing, som det kalles, kommer – og dette får konsekvenser for alt liv på jorda. Døgnet blir lenger, hverdagen finnes ikke mer, liv må endres fordi verden slik vi kjenner den, forandrer seg. I andreboka The Dreamers rammer en mystisk sykdom en liten by. Men vi vet ikke hva sykdommen er eller gjør. Alt vi vet er at folk sovner, og så våkner de ikke igjen. Vi vet ikke hvorfor eller hvordan det smitter, og heller ikke hvor sykdommen oppsto.

At first, they blame the air. Slik begynner hun denne fortellinga, som skal sveipe innom colleget der sykdommen oppstår, ungdommene som nettopp har flytta hjemmefra, hvordan de sovner, en etter en, hvordan byen rammes, litt etter litt, og panikken brer seg. Først stille, nesten umerkelig, så ikke til å unngå. Hun har ikke én hovedperson, men historien fortelles utenfra, med blikk på både de som rammes av sykdommen og de som frykter den. Vi møter en lege som reiser fra datteren sin for å forske på pasientene og det de tror er et virus, en far som har ventet på dommedag i mange år og som spikrer igjen vinduene i huset der han bor med sine to døtre og deres kattunger, vi møter naboene med sitt nyfødte barn og hun som deler rom med den første jenta som sovner – og aldri våkner igjen. 

I de store sveipene er vi innom mange karakterer og det eneste de har til felles er sykdommen, dette viruset vi ikke vet hva er eller hvor kommer fra, hvordan det smitter eller hva som egentlig skjer med de som rammes. De sovner, men hvorfor? Og når de sover, drømmer de? The dreamers følger opp The age of miracles og har mange av de samme kvalitetene jeg falt for den gang.

Det er noe deilig spennende med bøkene til Walker. Noe som minner om spenningen jeg har når jeg leser Stephen King. Men det er også noe veldig vanlig i dem. Det er denne blandinga jeg elsker, følelsen av å lese en helt vanlig roman som noen har strødd noe mystisk i. Så enkle grep, så godt gjort. Den allvitende fortelleren kan vise oss historien langt bortefra, i generelle betraktninger, og den kan zoome inn i de mange vanlige livene som fyller byen hun forteller om. 

Jeg må si debutboka hadde noe ekstra ved seg som løfta den godt over alle de andre bøkene jeg leste det året, og at The Dreamers ikke kan sies å være den aller beste boka jeg har lest hittil i år. Men selv om den ikke grep meg like hardt som debuten gjorde, kanskje fordi debuten hadde en hovedperson man ble knytta til, mens her kan man nesten si at hovedpersonen er soveviruset – og dette gjorde at fortellingen ble mer overfladisk, var den allikevel verdt hver time. Og jeg gleder meg allerede til hva Walker finner på neste gang, når hun skal skrive mer om våre vanlige, uvanlige liv.