To korte bøker, to bøker med så særpreget språk at det river tak i deg om du vil det eller ikke. Den ene har fått nordisk råds litteraturpris, den andre er det ingen som har hørt om. Begge handler om de små menneskenes tragedie, og de omstendighetene som plutselig forandrer livene våre til det ugjenopprettelige. Den ene boken flyter av gårde i et språk som er flyter slik at selv den mest språkbevisste må lese tre ganger for å ikke å forsvinne inn i strømmen av ord. Den andre er så enkel i sitt språk at det er umulig å ikke få med seg hva som skjer. I begge bøkene er stedet helt avgjørende for opplevelsen av boken.
Trilogi
Trilogi av Jon Fosse er en tredelt bok som forteller om Asle og Aida, som i første del reiser til Bjørgvin og prøver å finne et sted hvor Aida kan føde deres felles barn. Asle gjør en handling som får uante konsekvenser for det unge paret. I andre del får vi historien om det som skjedde før Asle og Aida bega seg på vei til Bjørgvin, og i siste del ser Aida tilbake på livet etter at Asle må ta konsekvensene av sin handling. Å si mer om boken vil være å spoile den. Språket er et sentralt element: Dvelende, repetitivt, skrevet etter samme lest som Dubliners, en bevissthetsflyt med lange setninger hvor jeg som leser må lese både en og to ganger for å være sikker på at jeg har fått med meg det jeg leser. De som anmelder boken fremhever språket. For meg står språket i veien for historien, og alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap. Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke. Historien er vanskelig å få tak på, men stedet trer fram slik at Bergen by for meg har blitt et «før og etter» Trilogi. Noen bøker gjør noe med deg som du ikke har forventet. Det behøver ikke bety at du liker det du leser. Sær litteratur behøver ikke være stor litteratur, Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent. Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer hvis terningkast skal gis, og takker gudene for at boken ikke var lenger enn drøyt 200 sider.
Termin
Du har hørt om Jon Fosse, men jeg er langt fra så sikker på at navnet Henrik Nor-Hansen glir like lett over tunga. Mens Trilogi stilistisk forvirrer oss til Irland, er Termin – en framstilling om vold i Norge, som hentet ut fra en legejournal som mangler fremmedord. Språket er totalt befridd fra adjektivhelvetet, historien gjenfortelles med et knappest mulig språk.. Ta for eksempel åpningssetningene:
– På 90-tallet gikk Norge inn i en periode med langvarig økonomisk vekst. Boligprisene steg.
Det er ikke mulig å feiltolke det som står skrevet. Det som skjer, det skjer. Og hva som skjer, er at Kjetil Tuestad Santkhansaften 1998 blir utsatt for blind vold på Hommersåk. Gjerningsmannen eller mennene blir ikke avslørt, Kjetil blir sykmeldt og får fysiske og psykiske senskader. Gjennom bokens 84 sider følger vi ham gjennom utfordringene han stilles overfor. Han prøver å komme tilbake til arbeid. Han blir deprimert, blir lagt inn til behandling, reiser seg og faller igjen.
Språket er som nevnt økonomisk. Bare det som må skrives, blir skrevet. Det er opp til meg som leser dette å legge følelser og farger inn i det. Det er også denne bokens kunstverk: Ved å fjerne alle fargerike adjektiver, skapes en enda sterkere farge, den fargen som mine indre bilder ser i møtet med den rå, nakne historie til Kjetil Tuestad, og til stedene han beveger seg.
Der Trilogi er keiserens nye klær, er dette keiseren uten klærne, hvor ingen påstår at keiseren noen gang har vært bekledd. Dette er er rå og direkte litteratur, og den gjør noe med meg.
Stedet
For meg har stedet alltid vært det viktigste elementet i en hvilken som helst bok. Morgan Kane i Utah og Galway, jorden rundt med Jules Vernes, ved en elvebredd i Kongo med V. S. Naipaul – stedet var grunnen til at jeg begynte å lese bøkene. Handlingen ellers kunne være om hva som helst, stedet er den avgjørende faktor. Jeg bodde på Klosterhagen hotell for et års tid siden – før jeg leste Trilogi. Det var en regntung og kald opplevelse. Etter å ha lest Trilogi ble gatene annerledes. Jeg ser for meg at hovedhandlingen foregikk i gatene nedenfor Klosterhagen. Opplevelsen av det mørke, dystre, regntunge, og de gamle forfalne bygningene er ikke lenger bare eksotisk. Nordnes kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle Bergensbilder til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli.
Hillevåg, Sentralsykehuset i Rogaland og Hommersåk er alle kjente steder, for meg det tar meg ikke lang tid å finne rammer til historien – og det forsterker opplevelse av at det som beskrives. Termin er til å tro på. Hillevåg er den bydelen du kan finne leiligheter som folk har råd til å leie. Hommersåk er stedet folk kan flykte til når de ikke har råd til å eie villa på Madlamark. Det er enkle steder uten severdigheter, rekker med blokker, eneboliger, oppganger og garasjer. Det er så nært det norske som det er mulig å komme, og det er de stedene jeg selv har vandret i og kjørt gjennom. Derfor kan det som skjer med Kjetil Tuestad skje med meg, og også denne historien blir en skummel fortelling – men denne gangen om min egen tid og det som kunne vært for eksempel meg. Mens bøker ofte kan handle om å drømme seg vekk, gjør valg av steder i Termin og Trilogi at historien blir mer virkelig. Det er ubehagelig at det blir nært, og det forsterker opplevelsen av historiene som ubehagelige fortellinger. Jeg lurer på om bøkene hadde gitt en like sterk nærhetsfølelse hvis handlingen ikke hadde foregått på kjente steder.
Vi leser forskjellig. Jeg leser med stedet som brillerammer. Uten stedene i Trilogi og Termin hadde dette blitt annerledes bøker. Trilogi hadde blitt helt uinteressant. Termin hadde blitt mindre troverdig. Les Termin, Trilogi kan stå fint i bokhyllene til Nordisk råd.
Folk kommenterer