Her fearful symmetry
Audrey Niffenegger
Random House publishing, 2009
(Norsk oversettelse Mørkets symmetri, Aschehoug 2010)

Som blodfan av forfatterens tidligere bok, The time traveler’s wife, er dette en vanskelig bok å anmelde, men jeg vil gjerne gjøre et forsøk allikevel. Her fearful symmetry er historien om et hus, om Elspeth som bodde i det, og tvillingene Julia og Valentina som arver det av henne når hun dør. Persongalleriet her er relativt stort, vi får et innblikk i livene til Elspeth, søsteren hennes Edie, døtrene og niesene Julia og Valentina, Elspeths etterlatte kjæreste Robert og deres finurlige nabo Martin. Handlingen dreier seg nærmest alltid rundt leiligheten tvillingene arver, det er ikke ofte det skjer noe utenfor denne. Noen ganger går de tur på kirkegården som ligger like ved, men som regel er det i huset og leiligheten personene oppholder seg. Rent spenningsmessig gjør ikke dette noe for handlingen, det skjer mye i og rundt denne leiligheten.

En viktig detalj å legge til her er jo at selv om Elspeth dør allerede tidlig i boka, så er hun kanskje hovedpersonen i fortellingen. Niffenegger flørtet med det overnaturlige alt i sin første bok, der var det tidsreiser, her er det spøkelser. Ingen klirrende kjettinger eller hvite laken, men mer en fortelling om en sjel som blir igjen, om det som er igjen av Elspeth selv om kroppen hennes nå er død. Som i sin forrige bok, så plager ikke det overnaturlige meg. Jeg mener at en av styrkene til Niffenegger er at hun gjør overnaturlige ting helt naturlige. Elspeth dør og våkner igjen, denne gangen som noe i leiligheten sin, et vesen som ikke er håndfast, nærmest mer en følelse, og hun utforsker dette nye livet med nysgjerrighet, hun lærer seg å bevege ting i den materielle verden, skrive beskjeder i støv, få ting til å falle ned. Alt dette beskrives som om hun var et menneske som skal lære seg å gå igjen etter å ha blitt lam. Jeg liker dette hos Niffenegger, det at hun tar for seg ting som kanskje aldri kunne skjedd i det livet vi lever, og skriver om det så man tror at jo, kanskje er det sånn.

Grunnen til at jeg bekymret meg sånn for å anmelde denne boka, var nettopp det at jeg elsket hennes forrige. Hvordan skal man klare å gi denne boka det fokuset den fortjener i en anmeldelse, hvis jeg bare skriver om hva jeg syntes om den forrige? Og hva kan man si om lesningen min av boka, hvis jeg bare sammenliknet den med den forrige? Jeg har en mistanke om at min opplevelse av boka er svært farget av mitt forhold til The time traveler’s wife. Forventingene til hennes nye bok var for meg skyhøye, da jeg fikk nyss om at det endelig skulle komme noe nytt fra Niffenegger, hoppet jeg rundt i butikken og jubla før jeg bestilte inn et eksemplar til meg selv. Da vi fikk inn boka, kjøpte jeg den og gikk lesende hjemover, og jeg skjønte alt ved Munkegata (det er ca. halvveis, og jeg var ca. 20 sider inn i boka) at jeg ikke kom til å elske denne boka like høyt som jeg elsker den forrige. Men er det fordi det er en dårlig bok, eller er det fordi den bare er dårligere enn den forrige?

Ville jeg anbefalt Her fearful symmetry til alle jeg kjente om jeg leste den først, eller om jeg bare hadde lest den av henne? Etter nøye overveielse tror jeg svaret er nei. Jeg vet at boka er dårligere enn den forrige, og jeg tror at boka er generelt middels om man ikke sammenlikner den med noe som helst. Det er deler av boka jeg virkelig koste meg med, som vennskapet mellom Martin og tvillingene, og historien om ham og kona hans. Det er også noen overraskende vendinger i boka som gjorde at interessen min ikke forsvant helt, jeg måtte vite hvordan det skulle ende, så i motsetning til flere bøker jeg har lagt fra meg i det siste, så fullførte jeg denne. Det må jo telle for noe?