De svarte skiltene
Lars Mørch Finborud
Roman
Gyldendal, 2013
Johnny Depps snaddepipe, Walt Disneys krølltang og Tom Wolfes paraply. Søppel for noen, verdifulle gjenstander for andre. Dette er gode eksempler på jutegnask, dette er gjenstander som er en del av den svarte historien i Lars Martin Finboruds kunstromanen De mørke skiltene.
Det sies at i eldre hus finnes verken flekker eller riper, bare gode minner. Jeg tviler på om dette var tilfellet her.
En advokat får i oppdrag av en venn å gjøre opp et dødsbo. Ingen har sett eieren på seks måneder og naboer har klaget på rot og bråk. Hverken eieren eller hans bestemor finnes i noen registre. Advokaten finner en protokoll over åtte millioner jutegnask, som er blitt solgt på auksjon, og en samling brev skrevet til en som heter Gustimoldo. Etter hvert som advokaten leser brevene, skjønner han at huset må jevnes med jorden.
Den gamle bestemoren som har samlet inn alt jutegnasket, overlot huset og jutegnasket til sitt barnebarn. I hennes 108 år lange liv har hun møtt alt som kan krype og gå av kulturpersonligheter over hele verden. Hun var på riktig sted til riktig tid, og stjal ting og søppel fra kjente personligheter. Protokollen forteller hvordan bestemoren fikk tak i alt jutegnasket: hun har blant annet stått modell for Edvard Munch, lånt og stjålet ryggsekken til Ludwig Wittgenstein og fått Ingmar Bergmans oppskrift på rugknekkebrød. Og det stopper ikke der.
Sammen med Gustimoldo begynner nemlig barnebarnet på det underlige prosjektet med å skrive en litt annerledes historie; den svarte historien. Den består av hendelser som overhodet ikke ville kommet med i en vanlig historiebok. Og de skal da heller ikke skrive en bok, men dekke landet med svarte skilt, den noe ukjente motsatsen til de blå kulturhistoriske minneskiltene som finnes på historiske bygninger og steder i Oslo. Salget av bestemorens jutegnask skal finansiere prosjektet.
De svarte skiltene kan leses som en litt snodig, men spennende fortelling om en bestemor uten skrupler, hennes barnebarn og et sammensurium av rot og skort. Den kan leses som en kritikk av at vi alltid vil foretrekke den gode, glade og riktige historien. At vi alltid glemmer alt det vonde og ekle som skjer. Vi hyller vinnerne, men glemmer taperne. På sosiale medier legger vi ut bilder av nybakte boller, nymalte vegger og biffen vi spiste til middag. Noen legger ut bilder av skitten oppvask, hullete sokker og knuste glass bare for å være en motvekt til alt det fine og fantastiske andre legger ut. Det minner meg om barnebarnets prosjekt om å tapetsere landet med svarte skilt. På lik linje med de svarte skiltene prøver de å vise en virkelighet som mange av oss skyver under teppet. Romanen kan også leses som kunstkritikk og går da inn i den evige debatten om hva som egentlig er kunst.
Finborud kan sin kunsthistorie, han er utdannet kunsthistoriker og jobber som kurator på Henie Onstad Kunstsenter. Protokollen over jutegnasket er en morsom måte å spinne videre på moderne kunsthistorie. Boken bryter også forventningene til hvordan en roman er bygget opp, den utfordrer ulike måter å fortelle en historie på ved at man selv må lese deler av protokollen over jutegnasket. Forfatteren bruker to fortellerstemmer, advokaten og brevene fra barnebarnet til Gustimoldo, og klarer å etablere to forskjellige karakterer gjennom varierende språk. Finborud leker seg med kjente personer og strør om seg med gode formuleringer. Han har et stødig grep om historien, til tross for alle de kryptiske postkortene og merkelige fortellingene om alt jutegnasket. Det er originalt konsept som er godt gjennomført.
Folk kommenterer