Instagram er full av bilder som kan tolkes som anbefalinger til hva du skal spise og drikke til enkelte bøker. Havboka med et vaskevannsfat fullt av blåskjell, Harry Potter avbildet med sjokoladefrosker, Fra Kristiania-Bohemen med et glass absint, Sult med et glass vann osv. Jeg tenkte jeg også ville anbefale en bok akkompagnert med noe annet enn en bok, men kanskje mer mat for sjelen enn magen. Helt tilfeldig leste jeg Germinal av Émil Zola rett før den nye sesongen av Sweatshop ble sluppet og den kombinasjonen unner jeg flere, helst alle.

germinal-emile-zola-paperback-cover-artHandlingen i Germinal finner sted i et gruvesamfunn i Nord-Frankriket på1860-tallet. Romanen begynner med at hovedpersonen Etienne leter etter ny jobb som mekaniker. Han har mistet den gamle etter å ha slått til sjefen. Han får prøve seg som gruvearbeider og bor sammen med en familie i landsby 240, hvor arbeiderne bor i hus eid av gruveselskapet. Zola er en mester til å male frem fattigdom og lidelse. Måten han beskriver den første arbeidsdagen nede i gruven på får deg nesten til å kjenne kulden, heten, vannet, støvet og slitet på kroppen. Du blir nesten klaustrofobisk av å lese om de trange gangene og får høydeskrekk av å lese om hvordan de blir fraktet hundrevis av meter ned til bunnen av gruven. Zola er ikke bare flink til å beskrive de ytre omgivelsene, men hans utvalg av karakterer og måten han skriver dem frem på gir oss et kompleks bilde av hele situasjonen. Han gir både store sveip og oversiktsbilder, og skriver om individene dette angår på en måte som gjør dem til mennesker, ikke bare del av en statistikk.

Arbeiderne får knapt nok penger til mat, de utfører tungt og farlig arbeid uten tilstrekkelig sikkerhet, sykepenger og ferier eksister ikke. Er du kvinne må du nesten regne med seksuell trakassering, og voldtekt virker ikke som en veldig unormal måte å innlede et forhold på. Noen er tvunget ut i prostitusjon for å overleve. Nå er det ikke sånn at kvinnene alltid er de uskyldige ofrene, Zola unngår heldigvis slike forenklede versjoner av virkeligheten. Mange av beskrivelsene av den seksuelle aktiviteten i gruvelandsbyen får det nærmest til å virke som om det er dyr og ikke mennesker Zola beskriver. En tankeløshet, som blir en måte å rømme fra omstendighetene på, slik de også gjør med alkohol. Mange ligger rundt og bruker alle pengene på sprit uten å bry seg om konsekvensene. Zola beskriver ikke bare arbeiderne som ofrene, de er også med på å skape sin egen hverdag og ofte kan det virke som om arbeiderne ikke har noen vilje til å forbedre sitt eget liv. De aksepterer måten de blir behandlet på og noen ganger forverrer de sin egen situasjon, som leser kan man nesten bli irritert på hvor lite gjennomtenkte handlingene deres er. Men når Zola zoomer inn på enkeltmenneskene forstår man bedre hvorfor de gjør som de gjør, i hvert fall i den grad at man ikke nødvendigvis tror man kunne taklet situasjonen noe bedre selv. Det gjør det kanskje enda mer håpløst.

Samtidig får du innblikk i livet og familien til han som driver gruven. Her også kjenner man igjen tankesettet til menneskene man leser om. De eier sitt eget hus og klarer seg bra økonomisk. De ser ikke på seg selv som onde eller griske og Zola legger det heller ikke frem sånn. De forsøker å leve gode liv og er i en viss forstand gavmilde. De gir mat og klær til disse stakkars gruvearbeiderne og det virker som de genuint bryr seg når de blir konfrontert med fattigdom, men det kommer også tydelig frem at de er uvitende og selvopptatte. De gjør gode gjerninger når det passer dem og er ikke villige til å risikere sin velstand til fordel for å bedre andres levevilkår. Jeg synes det er en ganske klar parallell til den måten å tenke på og vårt eget samfunn. Det er her Sweatshop kommer inn.

Sweatshop er en miniserie om tekstilindustrien, hvor de tar bortskjemte motebloggere og andre skandinavere (den finnes både en norsk og en svensk versjon), og sender dem til Kambodsja så de skal få se hvor klærne deres blir laget. Du finner den første episoden i serien her. I sesong to, som for ikke så lenge siden ble lagt ut på aftenposten sine sider, drar jentene tilbake for å gå grundigere til verks. De fokuserer mye på H&M. Hvordan kan det ha seg at de ikke bryr seg om hvilke forhold klærne deres blir sydd under? Både i Germinal og i virkeligheten er det komplisert og det er vanskelig å peke på hvem sitt ansvar dette er. Er det staten som ikke setter strenge nok regler til hva som kan produseres eller selges i et land? Er det selskapene som produserer klærne sine i et land hvor regelverket ikke ivaretar arbeidernes rettigheter og bare bryr seg om å tjene mest mulig penger? Eller er det forbrukeren som bryr seg mest om å følge moten, at rumpa skal se bra ut, skaffe seg ny bikini til 100 kr, selv om dette betyr at menneskene som syr klærne sulter? Kanskje det er alles ansvar, men det er altfor lett å skylde på «de andre». Hvis selskapene ikke bryter loven gjør de da noe galt? Hvis forbrukeren kjøper et produkt som både staten og selskapet godkjenner ved at det er tillatt og selge det, gjør den noe galt?

I løpet av romanen skjer det en viss mobilisering og arbeiderne begynner å streike, de kan ikke lenger leve under slike forhold. Selv om de vet at sjansene for å sulte ihjel under en streik er helt reell. Det er også interessant å se hvordan Zola får frem hvor kompleks situasjonen er. Det er ikke noen som sitter på toppen og bestemmer, alt er så avhengig av alt. Selv om gruvereieren kanskje har lyst til å betale arbeiderene sine mer, må han hele tiden konkurrere med de andre selskapene. Hvis ikke, går han konk og arbeiderene hans blir arbeidsløse og da vil de i hvert fall sulte. Germinal er en roman om store politiske temaer, men det jeg likte best med den er at Zola får frem enkeltmenneskets skjebne på en slik måte at det politiske blir personlig.

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)