En gang, for ikke så mange år siden, tok jeg opp mitt første litterære tidsskrift. Jeg var en ung og naiv litteraturstudent som trodde jeg skulle bli en del av åndseliten, men jeg skjønte ingenting. I min rørende enfoldighet hadde jeg trodd det skulle handle om bøker og sånn, men den gang ei. Det handlet om vanskelige litteraturteorier på et språk jeg på ingen måte mestret. Slukøret la jeg fra meg tidsskriftet og tenkte jeg kanskje kunne være med i en strikkeklubb eller noe.

VagantDet skulle gå lang tid før jeg igjen våget meg inn i tidsskriftenes verden, men når jeg først gjorde det, kunne jeg ikke vært mer fornøyd med valget. Siste nummer av Vagant falt ned i postkassen og bød på mye spennende stoff, tilgjengelig også for en enkel sjel som meg. Ifølge nettsidene vil du i Vagant finne ”ny litteratur, begeistrede presentasjoner, kritiske bemerkninger, filosofiske sideblikk og dyptpløyende analyser”. De publiserer essays, oversettelser, anmeldelser og intervjuer i tillegg til alle former for skjønnlitteratur.

Vagant 3/2009 har science fiction som tema, og behandler det på en interessant og variert måte. Tidsskriftet er et medium som gir mulighet til å gå i dybden på smalere temaer, noe som kan tiltrekker seg en gjeng som skriver vanskelig og innfløkt om ting få andre enn de selv kan ha glede av.

Nettopp derfor er det gledelig at Vagant både gir rom for å gå dypt inn i ting, som i den overraskende interessante artikkelen om floraen av norske SF-fanziner på 1970- og 80-tallet, men samtidig formidler stoffet på en lett og ledig måte som holder på oppmerksomheten selv til de som er hardest rammet av digital ADHD. Artikkelen er også et godt eksempel på hvordan tidsskriftet tar opp et fenomen som jeg ikke en gang var klar over fantes, men som jeg nå kan glede meg over å ha fått en innføring i. Variasjonen i tilnærminger til temaet er også forfriskende.

I spalten «Vagant light» får vi en gjenfortelling av en antikommunistisk, antisionistisk og fascistisk science fiction-roman der handlingen er lagt til Bergen – et særs underholdende innsyn i en besynderlig bok.

I tillegg vil jeg trekke fram Stig Sæterbakkens ”Jorda er flat. Eller: 9 notater om sannhet” som eksempel på en type tekst som jeg ikke eksponeres for gjennom noe annet medium, men som jeg er veldig glad for å ha fått med meg. En styrke til tidsskriftet er hvordan de presenterer og tilgjengeliggjør både skjønnlitterære og teoretiske tekster når de setter dem inni i en sammenheng og på den måten aktualiserer dem på nytt.

Dersom du er estetiker av natur, kan jeg glede ditt hjerte med at Vagant er, og selv om det byr meg litt imot å bruke nettopp dette adjektivet, lar jeg det stå til fordi det er så inni hampen passende – lekkert! Det har en behagelig og ren design, uten altfor mye trendy fiksfakserier. Fotoserien fra Svalbard, tatt av Christian Houge er fascinerende med sin avbildning av arktisk teknologi, og løfter hele nummeret.

Dette nummeret av Vagant ble feiret med Klubb Vagant på et fullt Landmark i Bergen, der publikum fikk smakebiter fra nummeret, for eksempel en spennende presentasjon av William Olaf Stapledons forfatterskap, som virkelig gjorde at jeg gikk sporenstreks hjem for å lese hele artikkelen. I tillegg hadde Cesilie Holck opplesning fra sin debutbok Norg, og Steen Nepper Larsen fortalte om Peter Sloterdijk.

Neste nummer av Vagant kommer ut 1. desember. Jeg skal definitivt få det med meg!

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)